Ary på Øya: Ikke sirkus nok for Sirkus

Umiddelbart etter Ary ankommer scenen fylles sirkusteltet av store synther. Hovedpersonen geleider oss inn i et rolig og innadvendt vers før et tungt refreng anført av dype, buldrende synther og elektroniske trommer treffer oss hardt. Allerede etter tre-fire sanger bli det klart at dette er mønsteret nesten hver eneste sang følger. Formelen er like enkel som den er forutsigbar. Et enkelt og rolig vers som bryter ut i et stort, dansbart refreng. Ary kunne med hell endret både dynamikk og struktur for å skape en mer levende konsert.

Før siste låt av konserten med p3-yndlingen Ary blir det klart at hun har bursdag. Hennes korist leder an en soulvariant av «Happy birthday», entusiastisk akkompagnert av publikum. Kanskje er dette også den største musikalske variasjonen publikum blir vitne til i løpet av konserten.

Arys mannsvake bandbesetning skaper imidlertid både dynamikk og dybde, noe som kler hennes minimalistiske utrykk godt. Men selv om bruken av synther, effekter og trommepads er godt utført, faller underholdningsansvaret i hovedsak på den unge vokalisten. Det blir tidvis for store sko å fylle, ikke minst fordi den beskjedne jenta fra trøndelag bare har publikumsfavoritten «Higher» å lene seg på av utgitt materiale.

Det er ingen tvil om hvilket talent som bor i den beskjedne jenta fra Trøndelag, som også viser frem lovende nytt materiale. Ary klarer imidlertid ikke å skille seg tilstrekkelig ut fra mylderet av synthpop-vokalister, tross hennes gjennomgående gode vokalprestasjon. Lignende artister fyller nemlig daglig publikums spillelister, som mot slutten av konserten flytter seg i hopetall mot neste stjerneskudd Aurora. Det er det lett å forstå.