Overdreven oljeopera
Operaen Khairos tar mål av seg til å være samfunnskritisk. Dessverre har vi hørt det før.
Den nyskrevne, norske operaen Khairos tar oss med til dekadente Khairos, et petrokrati med Godpa som majestet og gudfar. Alle i Khairos er tilfredse med den rikdommen olja har gitt dem og hyller Godpa på en fest stelt i stand av landets Storting. Men hovedpersonen Bo Berg, taffelpianist ved arrangementet, har større kvaler med feiringen.
Etableringen av verdenen og rollegalleriet går tregt, men historien tar seg opp mot slutten av første akt. Det er for mange scener som er vanskelige å få taket på i sin absurditet og som ikke tilfører noe verken i stemning, satire eller handling. Den barokke librettoen holder et greit nivå ut andre akt, der flere visuelt slående tablåer drar publikum med inn i universet. Ikke minst på grunn av spennende scenografi, men også på grunn av en dunkel og uhyggelig musikalsk stemning i enkelte scener.
Oppsetningen beskrives som en on- og offshoreopera. Med en absurd handling blir tilskueren nødt til å se etter hva operaen prøver å si gjennom sin symbolikk. Det er åpenbart at Khairos er en parodi på Olje-Norge, med henvisninger til blant annet nordsjødykkernes grimme skjebne, norsk selvgodhet og konsensuskultur.
Men i sin samfunnskritikk faller operaen igjennom. Satiren virker selvfølgelig og oppbrukt. Når lobbyisten Alun O. All, som skal symbolisere næringsinteressene i offshore-industrien, tar på seg en strap-on-penis og rævkjører en fornøyd Godpa, til begeistret jubel fra massene, blir symbolikken overtydelig.
Parallellen til Lofoten og Vesterålen er umiskjennelig når Godpa vil åpne en ny oljebrønn, med ekstatisk støtte fra Khairos’ innbyggere, til tross for Bos advarsler om at brønnen er «svanger med ragnarok». Men Khairos klarer ikke å tilføre noe til diskusjonen. Det er for lettvint å kritisere nordmenn for å være selvtilfredse og nærmest religiøst hyllende til vårt lederskap så lenge oljekronene triller inn. Vi har hørt det før, og som samfunnssatire blir det platt.