Ingen ler av opera

Den øde øya er Den Norske Operas forsøk på å strekke ut en hånd til ungdommen, med en forsøksvis sprudlende komedieopera.

Handlingen er lagt til en øde øy hvor to søstre har vært strandet i tretten år. Storesøster Costanza ble frarøvet sin elskede Gernando av pirater, men hun tror han forlot henne med vilje. Når Gernando og hans kumpan Enrico kommer tilbake, er det duket for pompøse gjenforeninger og intriger.

Det skal være gøyalt og showete, men blir litt for mye av det gode. Det er som en gammeldags revyfarse, bare uten komisk talent, uten Leif Juster. Men de skal ha for forsøket. Orkesteret har på seg Hawaii-skjorter. Sangerne drikker paraplydrinker og kliner på scenen, som er gjort om til en sandstrand med palmer, svaiende siv og en elektrisk skilpadde. Sangerne gestikulerer og veiver med armer og ben, prøver å fylle alle de lange mellomspillene med spillopper. Og gud bedre disse folka har gudegitt stemmeprakt.

Operaens problem er at alle følelser er éndimensjonale. De utbasuneres i voldsomme ordelag, igjen og igjen. «Jeg er glad. Jeg er sint. Nå er jeg trist. Å, så trist jeg er.» Det hele kommer tekstet på rygglenet foran deg, som for å understreke hvor repetitiv italiensk opera faktisk er.

Dagens unge er kravstore hva gjelder underholdning. Vi hadde sikkert hatt godt av å åpne sansene for den melodiøst og visuelt storslåtte sjangeren opera. Men da må den ikke forsøke å være noe den ikke er: morsom. Gjennomsnittsalderen på det marmorhvite operataket er stadig hundre og ti år, og det er dem Den øde øya får til å le.