Habanera langs Akerselva

I utgangspunktet ingen dum idé: Å flytte Georges Bizets berømte opéra comique fra 1800-tallets Sevilla til 2000-tallets Oslo. La platas prosituterte narkiser spille pikene på sigarettfabrikken, ikle den spanske gendarmerìa vekteruniformer, og erstatte Toreadorens tyrefekting med en fotballkamp mellom LSK og Enga.

Carmen selv, den hedonistiske sigøynerpiken, trenger ingen omkledning: Romanifolket kan du fortsatt se i Oslos gater.

En fiffig idé, altså, men funker det? Bare halvveis. Regisør Einar Bjørge har ikke turt å ta skrittet helt ut, og til tross for vekteruniformene, hotpantsene og sprøytespissene tar man seg selv i å glemme at dette jo liksom skal finne sted i Oslo.

Carmen 2010 blir hengende i luften et sted mellom 1830-tallets Sevilla og Oslo à 2010, og alle Oslo-referansene står i konstant fare for å bli overtydelige, og, dessverre, litt corny (som når en av sigarettpikene roper «Nachspiel!»).

Det er synd, for Marinemusikken gjør en god jobb med Bizets svisker og Ingrid Domenique får Carmen til å fremstå som akkurat så sprit sprut sprø som Carmen skal være. Litt mindre respekt for Bizets skript, og en dose mer kunsterisk dristighet kunne løftet denne forestilligen fra et halvbra forsøk til direkte anbefalelsesverdig.