Gøy, men anstrengt

Marie Auberts novellesamling, «Kan jeg bli med deg hjem», er en underholdende og sår debutbok om det vanskelige samspillet mellom to personer. Om identitet, og forventninger og det å bli voksen uten å føle seg som en. Novellene minner om mye annen tidstypisk norsk litteratur, og lesningen blir derfor litt som å ha med ekskjæresten hjem i helgen. Det er gøy og velkjent, men blir fort bli en smule anstrengt.

Forfatteren skriver lekent om det mange tenker og gjør, men skammer seg over. Drikke seg for full i fine middager, kline med folk man ikke burde kline med og slå datteren sin i ren irritasjon, men alltid uten å mene det. Og nettopp mangel på intensjon er essensielt hos karakterene, som på tross av varierende synsvinkler, har mange likhetstrekk. Karakterene er fanget i sine egne følelser, men ute av stand til å reflektere over dem. Akkurat dette er gjennomgående i norsk samtidslitteratur, og savnet etter karakterer med litt psykologisk dybde melder seg stadig.

Med et hverdagslig språk gir forfatteren karakterene en naiv fremtoning, som er en kontrast til det faktiske forhold at de er på vei inn i voksenlivet. Dette skaper mange selsomme situasjoner, og er novellenes absolutte styrke. Av og til blir likevel karakterenes desperate og barnslige oppførsel så tydeliggjort at det hele virker søkt, og forstyrrer leseropplevelsen.

Relaterbare, selvironiske, selvmedlidende, distanserte og emosjonelt forvirrede karakterer, blir i dag blir skrevet om på løpende bånd. Aubert er intet unntak, men fortellingene er gode og underholdene, og gjør lesningen verd innsatsen. Det er altså ingen grunn til å angre på at novellene fikk «bli med meg hjem» – selv om det aldri ble den store kjærligheten.