Mens vi venter på nye minner

Gode minner vekkes gjerne til live av en bestemt låt eller en spesiell musikalsk stemning. I selve øyeblikket tenker du sjelden over det, men den deilige vokalen som vugger i bakgrunnen en sommerkveld på hytta, eller det vakre fingerspillet som akkompagnerer den første bedre middagen med din fremtidige kjæreste, har potensial til å fastholde akkurat denne erfaringen for ettertiden. Jarle Skavhellens andre album, «Beech Street», har det nettopp i seg å kunne forevige en serie med vakre øyeblikk for den som vier det en sjanse.

Etter den noe lavmælte indie-folk-debuten «The Ghost in your Smile» fra 2018, som satte bergenseren på kartet som en av de mest spennende singer-songwriterne her til lands, dyrker oppfølgeren et mer modent americana-uttrykk. Samarbeidet med stjerneprodusent Tucker Martine, som blant annet har jobbet med Sufjan Stevens, My Morning Jacket og The Decemberists, har nok medvirket til dette. Samtidig bevarer Skavhellen forbindelsen til hjemlandet gjennom tekstlige referanser til nordlyset og den ubestemmelige nordiske vokalen med sitt vakre skjær av lengsel og nostalgi.

Les også om Isak Shorty sin nyeste EP «Årvaken»: Ung, ikke dum, og nesten voksen.

Jakten på vakre naturfenomener over norsk fjellheim og amerikansk prærie synes å prege tekstene: «Let’s chase one more sunset» synger Skavhellen på åpningssporet «Drive» og setter dermed tonen for en idyllisk roadtrip som fortsetter på «Crash & Burn» («I always choose the scenic road cause I’m a vintage soul») og fullføres på «Northen Lights». I brorparten av låtene er det Skavhellens behagelige og tidløse fingerspill som driver det hele fremover, godt støttet opp av et kyndig band med øye for detaljer. Banjo, tangenter og stålgitarer harmonerer nydelig i bakgrunnen, eksempelvis på «Winnebago», en låt som gjør seg like godt i anlegget til en norsk Tesla på vei opp til hytta en fredags ettermiddag som i en Jeep langs maisåkrene i Midtvesten.

Én låt skiller seg imidlertid noe ut. På «20 Fathoms Deep» pakkes vestlandsk folklore inn i et Decemberists-aktig miniepos, der Skavhellens egen fars fortellinger om det mystiske som rører seg i sjøen utenfor den bergenske landsbygda, blir bakteppe for en aldri så liten kriminalgåte. «Pine and salt and gasoline / oh what a way to set the scene», mer skal jeg ikke røpe ...

Med «Beech Street» har Jarle Skavhellen skapt et varmt album fylt med forventninger, varme og kjærlighet til naturen og menneskene vi holder aller nærmest. En behagelig eim av nostalgi ligger riktignok og vaker i bakgrunnen gjennom de fleste av låtene — en følelse det er vanskelig å komme foruten, da de for denne anmelderens del fortsatt venter på de rette øyeblikkene å feste seg til.

Les også om snowboardjentene som knuser patri­ar­katet med finesse.