Kreativitet er den nye oljekrisa

Ambisjonsnivået til førsteårsstudentene på Tekst og skribent-linja på Westerdals ruver. Eget forlag (Fiktivt forlag) er etablert for anledningen, og skal ifølge pressemeldingen gjøre for litteraturen det Skam har gjort for TV-serien. Store drømmer krever stor plass, og fjorårets Løkka-lurvete Ingensteds er byttet ut med Gamle museet, tidligere Astrup Fearnley.

Det er ikke bare nye, arkitekttegnede lokaler som markerer et brudd. Der bidragene ifjor var utadvendt utforskende (men famlende), har årets studenter vendt seg innover. Nærmere bestemt mot navlen.

Paradokset ligger i kombinasjonen av høyt ambisjonsnivå og lav selvsikkerhet hos skribentene. Kullets tekster har en tydelig introvert hang, og mye dreier seg om hvordan en undrende jeg-person kan makte å skrive lille seg inn i en stor verden. Og hvorvidt det finnes faste stillinger i den kreative bransjen om dagen (selvsagt). Med 34 opplesninger er det mange hederlige unntak, men tendensen er markert og åpenbar.

Noir-bilder av Vulkan-området flimrer over et lerret i bakgrunnen, og virkemiddelet trist musikk akkompagnerer flere av tekstene. Variasjoner over spørsmålet «Hvem er jeg?», både eksplisitt og mellom linjene, gjentas så ofte at bare å holde tellingen blir distraherende.

I fjorårets litterære salong kretset tekstene flest rundt tilsynelatende helt normale situasjoner som plutselig ble kastet om på av underliggjørende og absurde vendepunkt. Litt som Westerdals-lærer Bård Torgersens romaner, altså. Han var til stede denne onsdagen også, men mer som tilskuer og mindre i tekstene.

Det finnes en del litterære innvendinger mot den selvopptatte gnukkingen som preger kvelden. Usikkerhet i en omskiftelig verden, og undring over egen plass i den er selvsagt sympatisk, men av begrenset verdi når det blir stående som selve hovedpoenget i tekstene.

Mye fungerer likevel i større eller mindre grad. Både en harselerende fabel om en ressurssvak nordmann i Thailand, og en raljerende oppramsing av diverse statuser i sosiale medier får salen til å le, om enn på vel billige premisser. Et utleverende oppgjør med egen dragning mot venstresiden viser i hvert fall ett snev av den politiske bevisstheten som sårt savnes i tekstene forøvrig.

Talentet er åpenbart hos mange, så hva skyldes den litt usjarmerende vendingen innover? Et par ting har skjedd i løpet av året dette kullet har gått på Westerdals, inkludert en stygg oljekrise.

Selv om oppsagte ingeniører ikke skal knive om de samme jobbene som Westerdals-alumnis flest, har troen på en trygg økonomisk fremtid fått en knekk. I tillegg har Peder og Nicolai Løvenskiold gjort sitt for å knuse idealbildet av Westerdals som en magisk drømmefabrikk. Studentenes eventuelle illusjoner virker grundig smadret.

I et tilfelle av uendelig hybris skrev noen «Creativity is the new oil» på et banner over inngangen på Westerdals for noen år siden. Etter to semestre på skolen tror i hvert fall ikke Tekst og skribent-studentene at det er egen kreativitet som skal opprettholde en feit BNP i tiden fremover.