Sight Specific: Kan kunsten være digital?

Takket være koronapandemien har alle måtte belage seg på at fortidens fysiske menneskemøter ble digitale, og mange kreative bransjer har lidd som følge av folketomme lokaler. Blant de som har slitt er museene, ettersom nasjonale restriksjoner har resultert i manglende eller fullstendig fraværende besøkstall. Så kan også opplevelsen av å besøke muséer digitaliseres?

Det har Kode-muséet i Bergen forsøkt med sin nye utstilling Sight Specific ved Kode 2. Kunstneren bak utstillingen er Thomas Pihl (1964) og jobber både i Norge og utenlands. Etter et veletablert 30-år-langt kunstnerskap har Pihl plassert seg i gruppen av landets fremste kunstnere i sin generasjon, i tillegg til å være en aktiv deltaker i den amerikanske kunstscenen fra midten av 1990-tallet. I denne fysiske og digitale utstillingen returnerer bergenseren passende nok med en retrospektiv utstilling til sitt hjemsted.

Ved første øyekast gjennom det digitale verktøyet Matterport blir du hendig plassert midt i lokalet uten noen åpenbar retning å klikke deg videre i. Det naturlige første valget er da å digitalt gå mot det nærmeste verket, hvilket er samlingen av de for det meste grålige, monokrome og motivløse Prearticulation-verkene (2002-2009). I beskrivelsen står det at verkene «henspiller på noe som befinner seg utenfor eller før språket. Det er først i dialog med betrakteren at bildene begynner å leve», som vekker en sterk følelse av ironi. Kameraet - den uønskede mellommannen - fratar betrakteren nettopp muligheten til å ta verket inn over seg, og skaper heller forvirring mer enn noe annet. Hvorvidt en nyanseforskjell er et gjennomarbeidet resultat av opptil 15 lag med strategisk maling, eller kornete pikselering, eller en tilfeldig lysrefleksjon, er ikke godt å vite. Og du bruker mer tid på å lure på hvordan verket faktisk ser ut, fremfor hva du faktisk ser, som er en lite tilfredstillende opplevelse.

Les også om Broslos NIX sin studietid på AHO: –Var hypp på å bryte alle reglene.

Pihl’s utallige og slående fargerike verk kommer imidlertid bedre frem. Et av disse er Sight Specific #1 (2020). Til tross for kameraets begrensninger når verket sin blålige, monokrome og storslotte fremtreden gjennom linsen. Lerret bærer dybde i den glatte nyanseringen som følge av lagvis med transparent maling - og synet vekker nysjerrighet fremfor irritasjon. Dette er et av verkene som får deg til å klikke deg rundt i rommet for å få inntrykk av hvordan verket ser ut fra flere vinkler, slik en ville gjort fysisk også. Men det er likevel ingen fullverdig erstatning av den fysiske opplevelsen.

Utstillingen er ekstensiv og bred, med en god variasjon av ulike malerier, tegninger og skulpturer fra hele Pihls kunstnerskap. Men til tross for at kamerakvaliteten og 360-graders perspektivet skaper et nokså realistisk inntrykk, gir ikke utstilligen et like godt inntrykk av Pihl’s kunstnerskap som den burde. Elementene som kunstneren selv har påpekt er essensielle i hans kunst, som malerteknikk, fargevalg og tekstur, forsvinner fort gjennom kameralinsen. Og mesteparten av verkene ser ufortjent simple ut gjennom det digitale verktøyet som er utviklet for eiendomsannonser. Er det et godt forsøk? Kanskje hvis verkene hadde vært av en mer selvstendig natur. Men å digitalisere en utstilling som denne kan sikkert sies å presentere kunsten til Pihl på feil vis. Når en utstilling som avhenger av et personlig øye og direkte menneskelig persepsjon digitaliseres er det vel ikke overraskende at resultatet er dårlig ettersom hovedelementet i kunsten mangler.

Les også: Hva du bør lytte til denne uka – og hvorfor.

Men kun fordi digitaliseringen slår feil i dette tilfellet er det ikke nødvendigvis en fadese. På et vis kan forsøket fungere som en påminnelse om kraften som ligger i det humane øyet og enkeltmennesket. Opplevelsen er irriterende til tider, men den vekker desto større lyst på det som en gang var. Mennesker vil jo alltid ha det vi ikke kan få. Og slik utfører kanskje den digitale utstillingen Pihls intensjon ved å ikke gi oss det vi vil ha.