Munch drukner i Mapplethorpe
Munchmuseets nyeste utstilling framstår som tvunget og desperat.
Mapplethorpe + Munch er den fjerde i serien +Munch. En serie som sammenstiller Munch med andre kunstnere, i et ønske om å aktualisere og revitalisere hans kunstnerskap. Nå har turen kommet til den amerikanske fotografen Robert Mapplethorpe (1946- 89). Han sto tidlig frem som homofil og gjorde seg bemerket med sine aktivistiske og homoerotiske bilder. Et eksempel er hans berømte selvportrettet hvor Mapplethorpe står med en pisk dyttet opp i anus.
Munchmuseet hevder de kan peke på en rekke fascinerende paralleller og berøringspunkter som kaster nytt lys over deres kunstnerskap.
Utstillingen består av 141 fotografier av Mapplethorpe, flesteparten utlånt fra Stein Erik Hagens samling. Disse fotografiene stilles ut med 95 av Munchs verker. Verkene er organisert etter motivene selvportrett, maskulinitet, kvinneakt, seksualitet og portretter og blomster.
I motsetning til de andre i +Munch-serien fungerer utstillingen med Munch med Mapplethorpe dårlig.
Å postulere at Munchs «Vampyr» og bildene i _X Portofolio_ av _hardcore_ sadomasochistisk homofil sex, handler om det samme gir ingen gjenklang
Kvaliteten på de to kunstnerne er ikke problemet. Begge er fantastiske kunstnere på sitt vis. Fotografiene av Mapplethorpe er mange og flotte, og er verdt turen alene. Hovedproblemet er selve utgangspunktet for utstillingen. Motivasjonen bak en slik sammenstilling må være å belyse nye sider ved begge kunstnerne som ikke ville kommet frem ellers. I dette tilfellet fremstår forsøket tvunget og lettere desperat.
Å postulere at Munchs «Vampyr» og bildene i X Portofolio av hardcore sadomasochistisk homofil sex, handler om det samme gir ingen gjenklang. Mapplethorpes bilder er direkte og polerte. De strutter av vitalitet, seksualitet uten skam og har det fysiske i fokus. Munch er mer antydende i uttrykket og røffere i penselstrøkene. Maleriene hans er melankolske og hans fremstilling av seksualitet er preget av skam, ikke eksplisitte avbildinger.
Munchs «Stående naken neger» og Mapplethorpes «Svart byste» er nok et eksempel hvor motivlikhet er motivasjonen. Mapplethorpe fokuserer på seksualiseringen av den svarte mannskroppen, men for Munch er den svarte mannen kun en kuriositet. I denne utstillingen blir forskjellene så store at nyansene forsvinner. Denne konstante insisteringen fører ingen vei hen.
Tilbudet om å låne Mapplethorpes bilder fra Hagen, og muligheten til å gjøre den første store presentasjonen av Mapplethorpes verk i Norge, fremstår som en fristelse Munch-museet ikke maktet å si nei til. En fristelse de burde avstått fra +Munch-prosjektet.