Mennesket mot naturen

Høstutstillingen åpner i år for 131. gang, med 82 kunstnere og 110 arbeider. Til tross for disse omfangsrike tallene, oppleves den likevel som en organisk helhet, der en overordnet tematikk bringer verkene sammen i en harmonisk struktur. Ved å bevege seg langs og på tvers av skillelinjen mellom det menneskeskapte og det naturlige, utforskes grensen mellom natur og kultur, med menneskets rolle i søkelyset.

I første etasje er det to verk som utmerker seg i denne sammenhengen. Her står Joakim Blattmanns bruk av treets indre lydlandskap som rommets klare høydepunkt: ved å endre på lydfrekvensen har kunstneren nemlig gjort lydene av treet som vokse, tørker, av insekter som går, hørbare for mennesket. Slik inviteres man inn i et ellers utilgjengelig mikrokosmos, og møtet er så fengslende at man nærmest må tvinge seg selv til å bevege seg videre i rommet.

Oslos kunststudenter har mye på tapeten: Verdens­re­kord­forsøk på KHiO

Hvis man likevel klarer å løsrive seg, treffes man av den skjærende lyden fra sikringsskapet til Oslo Domkirke, som strømmer ut fra hodetelefoner. Det kunstige, metalliske uttrykket fungerer som et fascinerende speilbilde til naturens mikrobevegelser i motsatt hjørne. Lydlandskapene står som hverandres motpoler, og publikum blir for første gang vitne til et spennende møte mellom mennesket og naturen.

Dialogen fortsetter oppe, der Jessica MacMillans hverdagsobjekter og butikkvarer roterer på sin egen akse som små planeter, i samme tempo som jorden. Her trer naturen kun stusslig frem i form av potteplanter, mens den snodige galaksen av forbruksvareplanetene løfter vårt forbrukersamfunns omfang opp til en nærmest utenomjordisk dimensjon. Arild Våge Berges verk er også eksempler på hvordan menneske- og natur-tematikken videreføres med vellykket intensitet: Berge presser nemlig sammen menneskets inngrep i naturen (i form av fysiske restmaterialer fra demningskonstruksjoner i Sunnmøre) med dokumenter fra hans personlige familiearkiv, gjennom en skrutvinge. Det private og det offentlige konsentreres slik inn et kraftfullt objekt, der natur og kultur smelter inn i en ny kunstnerisk helhet.

Fikk du med deg denne poesianmeldelsen? Vakkert, men anstrengt

I vår geologiske antropocene-alder, der menneskets utbredte intrusjon i naturen har nærmest visket ut skillet mellom natur og kultur, kan altså Høstutstillingens vibrerende nettverk av uttrykk virke både variert og dramatisk aktuelt — og likevel ikke overtydelig.