Who run the world?

Forventningene ligger tjukt i luften på Parkteatret søndag kveld. Kings of Convenience i høyttalerne til tross — det koker i den smekkfulle salen. Når landets mest hypede jazztrio nonchalant entrer scenen til TLC’s «No Scrubs», er stemningen satt. TLC må imidlertid kjapt vike for Hanna Paulsbergs saksofon, Rohey Taalahs rike vokal og Ellen Andrea Wangs kontrabass og koring. De første harmoniene gir gåsehud gjennom ullgenseren, og levner ingen tvil om at dette blir en bra kveld.

— Herregud, dere er nydelige, ass, sier Paulsberg med dyp stemme, og får tilbake «dere også!». I tillegg til å være låtskriver og en gudinne på saksofon, gjør Paulsberg det meste av snakkingen. Med stor sjarme forteller hun om den kjøttelskende østerrikeren hun møtte i Dublin, som ble inspirasjonen til bandets første singel «Pork chop lover» («Får vel egentlig sende ham en takk, uten ham hadde vi aldri stått her nå»).

Les anmeldelsen av bandets debutalbum: «Run boy, run»: Jentene kommer

Vokalist Taalahs kraftige, klokkeklare vokal og ekspressive fjes er som skapt for en scene. «Oui» er en oppvisning i ansiktsmimikk som er en fryd å se på. Wang er den roligste av de tre, uten at det på noe som helst vis setter henne i bakgrunnen. Alle tre har hver sin stil, uttrykk og personlighet som utfyller hverandre og bokstavelig talt samspiller på en måte som rett og slett er sjelden scenekost.

Tangert av så dyktige musikere utgjør kontrabass, vokal og saksofon en forbløffende komplett kombo. Man savner rett og slett ikke noe mer. Riktignok kommer etterhvert trommis Elias Tafjord, for anledningen kledd i matchende leopardskjorte, og støtter stødig og snertent gjennom flere låter. Trioen klarer seg altså utmerket aleine, men gjør plass til en gjesteopptreden fra deres opprinnelige vokalist: Emilie Nicolas kommer på scenen to ganger til stormende jubel, og synger like nydelig som alltid.

Når andre ekstranummer, «The Love Seed», sparkes igang, velter det ut en gjeng unge gurls fra scenens sidefløyer. De er trombonister og tubaister alle sammen — pluss et par korister. Både trøkket og stemningen er på topp, og ikke en sjel husker at det er søndag kveld og at man egentlig er stuptrøtt. Selv ikke en småforkjølt anmelder med tre timers søvn på øyet. Takk, jenter.

Her er en annen funky gjeng som imponerte stort: Fan på flekken