Strandeskapisme

Det er kaldt og guffent, ifølge vær og vind, og ikke minst prakker årstiden på oss et stadig omseggripende mørke. Men fortvil ikke – vi kan alltids dra på konsert. Og når konserter fortoner seg slik som med Beach House på Sentrum Scene torsdag kveld, ja, da blir verken tid, rom, årstid eller annet grums så betydningsfullt lenger.

Med sine to siste skiver har Beach House blitt et oppkomme av fantastiske låter, og bandet har et solid repertoar å øse av. Det repeterende og høyst suggererende uttrykket, med Victoria Legrands kjølige vokal svevende over synth, trommer og gitar, er såpass særegent og rendyrket at låtene har en tendens til å smelte inn i hverandre, men på en god måte.

Musikken innbyr ikke akkurat til allsang og knuffing foran scenen, men den står støtt på egne ben. Det atmosfæriske uttrykket underbygges fint av en scene med fire gjennomsiktige blokk-lignende klosser med hver sin innebygde vifte, i tillegg til en tidvis skimrende stjernehimmel. En forholdsvis raffinert scene- og lyssetting, helt til publikum av en eller annen grunn må flombelyses som en del av lysshowet. Det skjer heldigvis kun et fåtalls ganger, men er ikke desto mindre merkelig av den grunn.

Når unntaksvis flombelysning av publikum fremstår som konsertens absolutte bunnpunkt, kan man være sikker på at det har vært en god konsert. Og når Beach House runder av konserten med sistesporet fra det nyeste albumet, og Victoria Legrand synger «It’s a strange paradise», er det bare å nikke bifallende og glede seg til neste gang bandet gjester Norge.