Okay pluss

«Jeg har kuka bort capoen min», sier Okay Kaya omtrent midtveis i sin konsert på Blå lørdag kveld. Kaya er første kvinne ut i kveldens trippelkonsert, etterfulgt av Carmen Villian og Jenny Hval. At de er kvinner og norske virker ved første øyekast å være det eneste de har til felles, og utover kvelden viser det seg å stemme sånn halvveis. Alle tre har riktignok et preg av melankoli i musikken sin, men sceneuttrykket er veldig forskjellig.

Selv om man ikke skulle vite nøyaktig hva en capo er (det er en dings til gitaren), så preger det faktumet at den er borte hele Kayas opptreden og gjør at hun må improvisere mer enn planlagt. Hun klarer likevel å skape den samme stemningen som en kan kjenne igjen fra de innspilte versjonene av låtene hennes. Der hun sitter alene på scenen med gitaren sin fremstår hun som usikker og unnvikende, og påfallende ydmyk. Usikkerheten kommer også frem når hun synger. Sangene er såre, nære, og veldig, veldig vakre.

Når Carmen Villian går på scenen er lokalet mørkere og har blitt tettere fylt opp av folk. På sceneteppet bak henne spilles det av en film av dansere. Både musikken og opptredenen fremstår som mer eksistensiell og «rocka» enn den første, blant annet med flere lange gitarsoloer. Det tar litt for lang tid før det blir bra, men når det er bra, så funker det.

Eksperimentelt er et ord man kan bruke om kveldens siste konsert, Jenny Hval sitt show. Det er bongotrommer, Jenny som «gråter» og bruker mobilen som mikrofon, og dansere i parykk som kaster ballonger på scenen. Musikken er mer poppa enn den hos de to foregående artistene, men ikke mer mainstream av den grunn. På et tidspunkt i det teatralske showet minner det mer om en diktopplesning enn en konsert. Blå er kanskje ikke den beste scenen for å formidle noe så konseptuelt som det Jenny lager – hun kommer ikke helt til sin rett.

Kveldens stemningsoppbygning fungerer likevel veldig bra, fra den rolige starten med Kaya til den energifylte avslutningen til Jenny. Ingen av konsertene får publikum til å hoppe og hoie, men det er heller ikke det musikken legger opp til. Med tanke på at det var en renspikka kvinnekveld, så hadde jeg kanskje forventet at hoveddelen av publikum også ville være jenter, men dette var definitivt kjæresteparenes kveld.