Melankolsk antidepressiva

En lyslugget, smilende Nils Martin Larsen danser bak miksebordet, ved siden av en gravalvorlig, smånervøs Morten Myklebust. Sammen utgjør de en nesten småkomisk og temmelig kontrastfylt duo. Overraskende nok er det Myklebust som serverer humorinnspill mellom låtene, til god respons fra publikum.

Bandet, som på sin egen Facebookside beskriver seg som «a child of its time», byr på elektronika med ren vokal og sterke tekster som konsept. Dette blir akkompagnert av dunkel, lett synthsound, som fenger på en behagelig måte.

Et sett bestående av varierte låter med en klar underliggende rød tråd skaper en solid helhet konserten gjennom. Enkeltvis skiller låtene seg tilstrekkelig fra hverandre til at man aldri kjeder seg. Kombinasjonen av Larsens pulserende elektroniske synth-sound og Myklebusts enestående stemme skaper harmoni mellom elektropop og teksttung melankoli.

Prikken over i-en er det tilsynelatende perfekte samspillet mellom lyd, røyk- og lysshow. I kombinasjon med bandets særegne lydbilde utgjør dette kronen på verket i en helhetlig dunkel atmosfære. Selv om kjelleren på Jaeger er trangere enn Harry Potters bøttekott er lyden overraskende god uansett hvor i lokalet man står. Både presset opp i en høyttaler, eller helt bakerst i baren.

Midtveis spilles Family og Waiting for the Thunder, de to låtene som så langt er sluppet. Stemningen og responsen fra publikum tilsier at både kjent og nytt materiale blir minst like godt tatt i mot.

Kveldens siste låt, Inheritance, skiller seg ut fra resten av settet. Assosiasjoner til The Weeknds The Hills, drøyere bass og bruk av varierte tyngre elektroniske elementer utgjør en naturlig men samtidig spennende avslutning.

Gutta er booket til Øyafestivalen, og er snart aktuelle med ny singel. Så om du er av typen som legger din stolthet i å name-droppe potensielt nye stjerneskudd fra musikkuniverset på vors, er dette en gyllen mulighet.