Melankoli til fingerspissene

Lyden av regn som treffer asfalt summer i bakgrunnen idet Nils Bech synger sine første vemodige toner. Låten er «Tie me up» fra hans fantastiske sistealbum, Look Inside. Han står i et hvitt rom. Kunstneren Ida Ekblads malerier er projisert på veggen. Konserten har et tydelig teatralsk tilsnitt, og vakre Nils Bech (tidligere danser, performancekunstner og operasanger) gestalter rollen som en gutt som elsker en han ikke kjenner. Han har et markert melankolsk uttrykk både i ansiktet og i sine dansebevegelser. Med seg på scenen har Bech to fiolinister, en mann på synth og … en palmeplante.

Lyden er svak – som om den er stengt inne – og når ikke helt ut i lokalet. «Am I good enough?» synger Bech. Nei, det føles ikke sånn hittil. Men etter tre sanger tar det seg opp, og konserten blir til en salig miks av bass, fiolin, synth og Bechs til tider glitrende stemme. Som performanceartist er Nils Bech kjent for å danse med kunsten. Det gjør han også nå. Han strekker armene sine slangeaktig etter blå dråper i Ekblads maleri og følger mønsteret. Saksofonist Bendik Giske øker temperaturen på scenen med sitt akkompagnement til låten «A scar a past».

Det hele kulminerer i at Bech river av seg t-skjorten, setter den på hodet som en do-rag og ender konserten med en intenst og svett dans med palmegrener strukket høyt opp i luften. Det er ikke bare selve konserten som er følelsesladet, den gjør et kraftig inntrykk som sitter igjen flere timer etter teppefall.