Kjemisk eksplosjon fra kjelleren
Dette er bandene du vil booke til hjemmefesten din.
«Hvis du liker det du hører, burde du sjekke ut Spotify. Vi er ikke der, men det er sikkert mye som ligner», sier trommisen i rølpebandet Din Våte Drøm halvveis ut i settet. Så dundrer de videre med den feststemte gladpønken sin, og avslutter like greit med en trelinjers låt skrevet på nach kvelden før. Selvhøytidelighet står ikke på plakaten på John Dee denne kvelden, men det gjør absolutt sjarmen.
Svett og superclassy februarkonsertfest er først og fremst en svett fest og ikke en classy konsert. Dette er ikke Spektrum, men for disse tre umeritterte undergrunnsbandene er det nok stas å selge billetter til det som bærer preg av å være en stor, koselig hjemmefest. Den barnslige gleden smitter over på publikum og rockefoten vrikkes selv blant foreldrene bakerst i lokalet.
Som andre band ut serverer Sweet Nothing mørk og støyende post-punk med referanser til Savages og Sonic Youth. Helt klart det mest kunstnerisk kredible bandet av de tre, men jentene mangler noe av gløden og lekenheten til de andre. Coverlåtene er imponerende, men det er symptomatisk at de sitter bedre enn deres egne.
Da er det deilig når Kjemisk Fakultet går på scenen. Med en kjemisk løsning av coverlåter Walter White verdig, gir de sprengkraft til dansegulvet. En kan ta seg selv i å tenke at det er en gjenoppstått Ian Curtis på scenen når bandet spiller en prikkfri versjon av Joy Divisions «New Dawn Fades». Med den lole avslutningen «I Want To Know What Love Is» viser de, ironisk nok, hva ukomplisert kjærlighet til musikk er. Da føles det helt greit at ingen av bandene har ambisjoner om være noe annet enn gøy.