Just det, Jens

Jens Lekman

Konsert, Betong, 7. september kl 20.00

Forrige gang Jens Lekman besøkte Oslo, drakk han øl med sugerør. Det var en kosekveld. Denne gangen er sugerøret borte, men den helt store festen lar vente på seg.

Et godt over halvfullt Betong tar imot gitartrubaduren med sitt band bestående av fiolin, bass, trommer og tangenter, samt en mengde perkusjonsinstrumenter. Lekman sammenlignes ofte med artister som Morrissey, mye på grunn av den myke, klare og framfor alt uanstrengte sangstemmen. Han synger med magen, rett og slett. 60-talls-samplingene av blant annet The Mamas and the Papas, ligger som vanlig under det hele. Tekstene er mer enn halve moroa, og hans signatur er eksakte gjengivelser av underlige misforståelser og vittige hendelser, som i «Waiting for Kirsten». Den handler om da Kirsten Dunst besøkte hjembyen hans en gang i 2010. «När jag fikk höra att hon var kommet till Göteborg, var jag tvungen att stalka henne».

Jens Lekman er en historieforteller. Ikke bare tekstlig, også rytmisk. Han leker med tempo- og melodiskift, som i «An Argument With Myself». I det ene øyeblikket høres det ut som slavisk folkemusikk, før det plutselig slår over i amerikansk country. Vendingene gis mye plass, men forstyrres tidvis av en litt for høy skarptromme. Det overraskes tidlig i konserten når låt nummer to, «The Opposite of Hallelujah» har fått en technoinspirert take-off som eksploderer i et konfettiregn fra hans egen lomme.

«Julie» er til vanlig sunget på engelsk, men er blitt oversatt til svensk, som han selv forklarer, «bara för att jag undrade hvad jag tänkade när jag skrev den». Her strippes lydbildet ned til gitar og vakker koring fra fiolinist Ellen Hjalmarsson. Det er et fint og morsomt innslag, men det hele tas litt for langt ned, når det kanskje var her Lekman & Co skulle ha satt inn støtet og invitert publikum til å innfri dansepotensialet som helt klart finnes. I stedet blir mange stående og vugge i takt.

Ingen drar skuffet hjem fra en kveld som dette. Men Lekmans feststemte åpning lover nok litt mer enn den kan holde. Likevel rykker konserten akkurat nok i dansefoten til at man klarer å fortsette festen på egenhånd.

I onsdagens Universitas datt dessverre fotokrediteringen ut. Vi beklager det. Det er Bjørnar Berge i Studentenes Fotoklubb som tok bildet på trykk onsdag, og bildet tilhørende nettartikkelen.