Hardt, dans(k)bart og robotisk

Artisten jeg aldri hadde hørt om

Okei, undertegnede hadde hørt om *Deathcrush*, men visste ingenting om dem. Når det er sagt, etter Øya-opptredenen til Oslo-trioen er det bare å glede seg til gruppas førsteskive. Og neste konsert. For bandet, og særlig frontkvinne Linn Nystadnes, får det brokete Klubben-publikummet til å droppe sin sedvanlige Øya-avmålthet. Det til tross for at musikken er støyende med massive gitarvegger, skitten, tidvis grumsete bass og mørk, monoton vokal fra Nystadnes og bassist Åse Bredeli Røyset. Det er rått og kompromissløst, og man skjønner hvorfor Deathcrush er hypet.

Artisten jeg hadde hørt var bra

Å hente inn danske *Mø* som erstatning for at Azealia Banks igjen trakk seg må sies å være et greit plaster på såret. Bare synd at ikke enda flere fikk med seg den unge popkometen, som ofte nevnes i samme åndedrag som Grimes, Lykke Li og Björk. Karen Marie Ørsted, alias Mø, har en fantastisk tilstedeværelse og en avslappet, kul framtoning som trekker publikum inn i låtene. Og der nevnte Grimes hadde solokonsert, har Mø fått med seg tre musikere på gitar, el-trommer og programmering. Det gjør seg. Mø er verdt å følge videre med på.

Artisten jeg digger

Å være på *Kraftwerk*-konsert med dustete, hvite 3D-briller er – uansett hvordan man ser på det – unikt. Ikke vet du hva de fire middelaldrende tyskerne gjør bak sine lysende konsoller, men du vet at det er lenge til du får vært på en konsert med en gruppe av slik musikkhistorisk betydning og hvor formen på konserten samtidig er så spesiell. Og tyskerne leverer stort sett, selv om noen av 3D-videoene blir noe monotone. Låtene har også fått en noe mer moderne finpuss, som på låta «Computer Love» som er mye bedre på konsert enn på skive. Slike mer merkbare konsert-remikser kunne de med fordel hatt flere av. Men alt i alt, en adekvat oppvisning i tysk musikkingeniørkunst.