Gamle Seigmen smaker fortsatt godt

I fjor slapp det legendariske rockebandet Seigmen sitt første album siden 1997. Og selv om det har gått en stund siden kvintettens storhetstid, er Tønsberg-bandet fortsatt til å kjenne igjen. Med sine teatralske tekster, blytunge gitarer og umiskjennelige vokal, traff de Rockefeller med en vegg av lyd.

Sammensetningen av låtene er en god blanding av gammelt og nytt. Det ikoniske tungmetallcoveret av deLillos` klassiske «Hjernen er alene» og platina-selgende «Metropolis» er nostalgibomber for de som vokste opp med Seigmen på 90-tallet. På den annen side er sangen med kanskje størst allsang-potensial nyvinningen «Hva vi elsker». Og publikum er ikke i tvil om hva de elsker.

Kontrasten mellom nytt og gammelt innhold er ikke den eneste. Seigmen tar med seg tilskuerne på en ferd gjennom en rekke sjangre, som alle beherskes på høyt nivå. Spennet er stort fra Alex Møklebusts monotone «noen fortjener en god død», messing på publikumsfavoritten «Döderlein», til «Agnus Dei», en latinsk hymne som gitarist og tenor Marius Roth Christensen benytter til å vise frem operabakgrunnen.

I tillegg til upåklagelig vokal kvelden gjennom, viser det seg at showmanship fortsatt er Seigmens fremste styrke. Vokalist Alex Møklebust eier scenen med sin nesten overveldende energi, godt assistert av en tidvis manisk Kim Ljung på bass.

Seigmen er ikke lenger den kulturelle vannbæreren fra 90-tallet, men det er ingen tvil om at gruppa fortsatt behersker showkunsten. På Rockefeller blir artisteri, enormt trøkk og vilje kombinert til en rockeopplevelse av de sjeldne. For å sitere en gjennomsvett Møklebust etter to timer med intens tungrock, melankolsk goth og alt i mellom: – Skål!