Fabelaktige Farao!
Et mørkere, sterkere og mer elektronisk uttrykk preger Faraos comeback.
Med fjorårets EP Farao varmt i minnet, og låter som «Skin», «To Sleep Apart» og p3-hiten «Tell A lie», var det mange som hadde samlet seg for å se Farao på Parkteateret en ellers kald oktoberdag. Et stappfullt lokale holdt nærmest pusten før artistene gikk på scenen. Heldigvis ble forventningene innfridd.
Kari Jahnsen, sammen med den mystiske trommisen «James», starter konserten med låta «Till It’s All Forgotten», tittelsporet på den nye plata som kom ut i september i år. Stødig og dedikert leverer hun solide låter som «Warriors», «Bodies» og «Are You Real» fra det nye albumet, som kveldens repertoar i stor grad består av. Den nye skiva er kraftigere, mørkere og inneholder flere elektroniske elementer, men det er likevel faraotisk. Det er drømmende, nært og sårt, og den vanskelige kjærligheten søker fortsatt ly i tekstene, men uttrykket fremstår som hakket røffere.
Noen vil muligens trekke assosiasjoner til Susanne Sundfør, særlig albumet The Silicone Veil, og det med rette. Men Farao har sin egen stil. Hun blander dunkle melodier med folkinspirerte rytmer som gjør uttrykket mer lekent og lett. Faraos evne til sømløst å kombinere melankolsk pop noir, elektronika og fengende trommerytmer er i en helt egen klasse. Hun gjør en god figur på scenen og veksler mellom ulike instrumenter. Sceneshowet er ikke mer enn det trenger å være: Det er minimalistisk og musikken maksimalistisk.
Lysene senkes når Farao fremfører sin siste låt for kvelden, «Hunter», som har fått mye oppmerksomhet både nasjonalt og internasjonalt. Både det nye albumet og konserten på Parkteateret er hjemsøkende gjennomført. Låtene fra albumet Till It’s All Forgotten vil nok ikke bli glemt.