Dølle dinosaurer
Du gikk sannsynligvis glipp av den største konserten på flere år på Chateau Neuf. Kanskje var det like greit.
Hvor var du torsdag kveld? Du burde vært på Dinosaur Jr.-konsert. Ikke fordi det var så vanvittig bra, men fordi booking-gjengen på Studentersamfundet virkelig har fanget en av alternativ-rockens storfisker. Nettopp derfor var det fint å se at Oslo-publikummet kjente sin besøkelsestid denne torsdagen: kjellerlokalet var fylt til randen av «the usual indie suspects» i alle aldre, dog stort sett menn. Dinosaur Jr. er tross alt et av de mest toneangivende indie-/alt.rockbandene fra nittitallet, og har påvirket band som Pixies og Nirvana.
Som på de fleste av bandets plater er det støyete (solo)gitarspill, suggererende og aggressiv bassing, og frontfigur J Mascis’ dronete vokal som utgjør lydbildet. Og ja, hvis du lurer, Mascis er glad i å spille gitarsoloer på konsert. På platene føles sjelden soloene unødvendig lange, men i konsertsammenheng virker Mascis mer som en indierockens Carlos Santana: Han vet ikke når nok er nok. Bandet har en del minneverdige vokalmelodier, men der vokalen er kledelig mikset bak i lydbildet på platene, drukner den dessverre helt på flere av låtene under konserten.
Vokalist J Mascis er kjent for å være en avslappet fyr. Hele bandet ser ut som tre lærere i 50-årene, du vet de som tviholder på en ungdommelig stil og danner lærer-coverband på skoleavslutninger. Avslappetheten gjør seg også gjeldende i kontakten med publikum. «Snakkinga» mellom låtene begrenser seg nesten utelukkende til bassist Lou Barlows små utrop og grynt. Det virker som konserten i det hele tatt er en arbeidsetappe for trioen som danna bandet i 1984. De store klimaksene underveis mangler, og konserten virker lite planlagt og ytterst lineær med tanke på den helhetlige dynamikken. Når det er sagt er nok blodfansen fornøyd, i hvert fall er det over middels entusiasme å spore hos de som har karra seg nesten fram til scenen.
Ja, takk til flere Betong-konserter med band av dette kaliberet. Slike konserter viser at Studentersamfundet kan måle muskler med større scener som Rockefeller. Forhåpentligvis har neste storbooking en bedre dag på jobben.