Deilig drama-pop

Det er lett å sette pris på Ane Bruns profesjonalitet, en tidlig torsdagskveld på Øyafestivalen, når Frank Ocean akkurat har stormet samme scene på grunn av akutt sykdom – kanskje forskyldt av norske raspeballer, kanskje ikke. I motsetning til Ocean har Brun respekt for sitt publikum, og hun og resten av bandet starter stødig med «These Days» fra fjorårets superplate, It All Starts With One.

For en Brun-fan som ikke har sett frøkna live siden 2006, er det svært mye som har endret seg. Musikalsk har dette skjedd gradvis, over flere år, nesten uten at man har rukket å tenke over det. Men den artistiske fremtoningen har endret seg så dramatisk fra 2006 til i dag at det er umulig ikke å legge merke til den positive forandringen som musikeren har gjennomgått. Ane Brun anno 2012 oser profesjonell selvtillit, danser frikete på scenen og smiler til og med etter noen låter. Det varer bare noen sekunder, men slike positive følelser er sjelden vare fra den kanten. Videre serverer Brun både tittelkuttet, «Words» og lekre «Worship» fra sisteplata. Så kommer jammen gitaren frem underveis, og hun klinker til med «This Voice» og «Balloon Ranger» fra gjennombruddsalbumet A Temporary Dive.

Brun synger helt ypperlig hele den timelange konserten gjennom, og støttes godt av det seks mann sterke bandet. Låtutvalget er sjenerøst, og hovedpersonen er konstant intenst tilstedeværende. Men det er når hun klimprer på gitaren at vi liker henne aller best.