Autoritetsoppvisning

Immortal Technique har mye på hjertet. Allerede før første låt forteller han at han har fulgt med på det forferdelige som har skjedd i Norge. Han fordømmer Breivik, rasisme – og i samme slengen kapitalisme. Fra publikum lyder enerverende rop. Noen prøver å lufte sine ønsker om temaer Technique skal prate om, og låter han skal spille. «Don’t ever try to tell me what to do», smeller det fra scenen, «I’m going to talk about what I want to talk about». Tonen er satt. På samme bølge av selvsikkerhet sparker han i gang konserten med låta «Industrial Revolution».

De fleste av beatsene til Technique er, om enn melodiøse, nokså nedpå og statiske. Men det betyr ikke at låtene passiviserer publikum. Det er tydelig at de fleste er kjent med materialet hans. Den gode gamle gjenkjennelsesgleden brer seg raskt over lokalets beduggede ansikter.

Tekstene, det vil si budskapet, er kanskje det viktigste elementet i musikken til Technique (i hvert fall for artisten selv). Det er sikkert derfor han og de andre rapperne et titalls ganger roper til lydmannen at han skal «turn these mics the fuck up!». For lyden er, i kjent Spikerboks-stil, ganske skral. Til gjengjeld er Techniques rapping usedvanlig stødig og klar.

No one's as good as me, they just got better marketing schemes

Technique har som sagt mye på hjertet. Mellom samtlige låter fremføres en monolog som åpner med noe à la: «I need you to understand something very important …». Av og til bikker pratinga over i slitsom moralisering, men som regel fungerer den som et greit supplement til tekstene hans.

Det er noe paradoksalt over stemninga på Spikerboks. Her står – i en umiskjennelig grønn eim – unge, notorisk upolitiske nordmenn, i et lokale eid av BI, og roper på revolusjon. Immortal Technique har publikum i sin hule hånd, og begge parter får nøyaktig det de kom for.