«jonathan og sailor j»: Magnetisk diktdebut
Gjennom gjentagelsen av menneskelige og naturrelaterte refleksjoner, klarer Lengali å gjøre samlingens ensformighet til et sterkt retorisk virkemiddel.
Samspillet mellom naturen og menneskekroppen utgjør kjernen i Jonathan August Lengalis debut-diktsamling, i det de enten speiler hverandre eller møtes i sterke billedlige kontraster. Svette, sæd og tårer legger spor på kropper og drypper fra ansikter, mens regnet og havet flyter i bakgrunnen av Lengalis ord. På samme tid strekker barnekropper seg ut til å bli voksne bein og armer, mens bringebærbusker og epletrær reiser seg rundt dem.
Diktsamlingen blir nærmest et kontinuerlig mantra for nostalgisk begjær og erotisk lengsel
Mannlige kropper bryter seg fram gjennom oppstykkede setninger, med naturens pågående nærvær alltid tilstede. Slik utgjør skogen, havet og solen de stumme, ubøyelige tilskuerne som går igjen og igjen i hele samlingen: solen skinner for eksempel fram i en tredjedel av diktene, mens metaforiske skoger dukker opp på omtrent hver eneste side, med en nærmest vanvittig frekvens. Flere poetiske øyeblikk blir også tatt i bruk i gjentatte anledninger: i flere adskilte momenter skriver for eksempel Lengali om å grave i jorden, om gruver og underjordiske røtter og frø, og om å stikke fingrene dypt inn under bakken.
På den ene siden oppleves mengden repetisjoner som en gjenfortelling av det ene og samme diktet over nitti forskjellige sider. Likevel kan man ikke unngå å oppleve gjentagelsenes hypnotiserende effekt, i form av en selvrepeterende loop med magnetisk tiltrekningskraft. Mangel på titler og klare tematiske overganger avskriver distinkte avgrensninger på enda klarere vis, og gjør «jonathan og sailor j» til en kompakt helhet, til tross for den svært fragmentariske plasseringen av ordene utover sidene.
Diktsamlingen blir dermed nærmest et kontinuerlig mantra for nostalgisk begjær og erotisk lengsel, for menneskelig veksling mellom ytre lag og indre vesen, og et til tider overveldende forhold til kjærlighet og natur. I denne sammenhengen blir det til slutt tydelig at «jonathan og sailor j.» paradoksalt nok bruker sitt objektivt ensformige format til å ryste i enda større grad, ved å bygge opp Lengalis stemme i form av et fengslende, kraftfullt ekko av seg selv.
Fikk du med deg denne høstperlen av en bok? Om maskiner og menn