William Heimdal anmelder statens 136. høstutstilling

– Høstutstillingen er en enabler som fôrer kunstnernes schizofreni.

Det sier William Heimdal (20). Vi møter den unge malerkunstneren utenfor Kunstnernes hus en solfylt, kald ettermiddag i oktober.

Heimdal tilhører Memorosa-gruppen, et knippe kunstnere som maler klassisk-figurativt i Odd Nerdrums ånd. Han har dessuten skapt overskrifter de siste årene med sine frittalende kommentarer om samtidskunsten.

Til Universitas i fjor uttalte han at frukten til Kunsthøgskolen i Oslo (Khio) ser råtten ut, og at ingen dyktige malere har kommet ut av den. For et par år tilbake hevdet han at Høstutstillingen var korrupt. I fjor, derimot, var han selv utstilt med verket David og Goliat.

Med et slikt turbulent kjærlighetsforhold til Høstutstillingen er det med spente øyne vi har spurt ham om å være Universitas’ eksterne live-anmelder. Heimdal skal rett og slett ledsage oss gjennom utstillingen med sitt kritiske kunstnerblikk.

Kritisk til kunstkritikere

Vi skritter inn i utstillingens første del. Heimdal, som ennå ikke har besøkt årets utstilling, kaster hodet granskende rundt, og steller seg så foran Charlotte Nilsens verk Å hele nr 5.

– Ja, sier William og smiler lurt.

– Det er et verk. Eller en artighet, reflekterer han mens han ser på garnkreasjonen fremfor seg.

Han påpeker at kunstkritikeren Mona Pahle Bjerke har trukket frem verket som et høydepunkt i sin anmeldelse av årets utstilling

– Er du enig med Pahle?

– Haha, nei.

Pahle Bjerke har tidligere kritisert Heimdals maletekniske ferdigheter i en anmeldelse av Memorosa-gruppens høstutstilling – hvor Heimdal hadde utstilt et selvportrett – der hun mente at han måtte få skikk på anatomien til sin egen kropp. Til tross for det har Heimdal stort sett respekt for henne.

– Men av og til bommer hun helt, sier Heimdal med et glimt i øyet.

Heimdal misliker hvordan kunstkritikere som står utenfor selve kunsten kritiserer den, og mener det blir feil at alt som trengs for å kritisere et maleri er en akademisk grad.

– Det er som om en slakter skal bedømme en matrett. Det er jo kokken som skal uttale seg om hvordan maten smaker!

Vi vandrer videre. Heimdal snur seg rundt i det hvite rommet fylt med absurditeter av kunstverk og sier om samtidskunsten:

– Det er pretensiøse vittigheter, gjort utilgjengelig for det folkelige publikum.

Kultursnobberi

I år lanserte NRK serien Portrettmesterskapet hvor flere kjente og ukjente kunstnere skal konkurrere i å lage portretter av kjente fjes. Heimdal var med i første episode hvor han malte et portrett som dommerne ikke kåret til vinner.

En av dommerne var Lars Elling, som vi nå står fremfor maleriet til. Porten til stillhetens skog viser et rom med en åpen dør rett inn i skogens hjerte, hvor en ugle sitter på en gren.

– Elling er hyggelig, men dette er jo et dekorativt verk.

Heimdal ser nøye på maleriet. Han mener at i møte med et godt maleri skal man glemme at det er et maleri. Han trekker frem renessansekunstneren Rafaels maleriske ferdigheter som eksemplariske. Men til moderne kunstnere har han ikke like mye skryt å gi.

– Picasso var en helt gjengs maler.

Heimdal løfter blikket fra maleriet og ser på menneskene som surrer rundt i utstillingen med henda på ryggen. Han tror at mange av menneskene som kommer for å se på Høstutstillingen, gjør det for å få et innblikk i den lukkede kunstsfæren.

– Høstutstillingen er en stor institusjon. Borgermennesket kan føle at de tar del i noe viktig, og at de kan heve seg over vanlige folk. 

Heimdal avbryter tankerekken og snur seg smilende tilbake til Ellings maleri.

– Ugla er jo et høydepunkt.

Hvitvasket kunst

I et separat rom fra resten av utstillingen møter vi verket til Anna Ihle Pauser av spytt og melk, kropper er vann. Utstillingen fyller hele rommet med sine store trebiter og mindre trefliser. Heimdal sukker.

– Tenk på vedmangelen som kommer i vinter, så er alt det treet her bare bortkasta.

– Hva tenker du er meningen bak et slikt stykke installasjonskunst?

Heimdal ser på den fortapte fyringsveden.

– Budskapet er vel at nå har menneskene gjort et overtramp på naturen.

– Hva tenker du om politikk i kunst?

– Ikke faen.

Heimdal stiller seg kritisk til at politikk skal blandes inn i malingen, og mener at politisk aktivisme burde skrives i Dagbladet.

– Alt på Høstutstillingen er så ulikt at det blir likt i sin ulikhet. Kunsten blir utilgjengelig pretensiøs. Hvis du hadde plassert det i Peterskirken, ville det vært noe helt annet.

Heimdal leder oss videre mot den andre delen av utstillingen. Vi står igjen i et kritthvitt rom som brytes opp med de ulike kunstverkene. Med den lange jakken i semsket skinn og pelsluen i hånda, virker han litt malplassert i rommet fylt med eksplosiv samtidskunst.

– Hva tenker du om at det du ser rundt deg skal representere den norske samtidskunsten?

– Det er skremmende. Det ypperste norsk kulturelite har å by på er svake artigheter.

Heimdal flytter blikket til et maleri som henger bak oss av Nina Grieg: Yonder #11. Han synes tjæren brukt på lerretet har en fin farge, men kommer frem til at det kun er en logisk løsning til all denne tilsynelatende masseproduserte samtidskunsten.

– Det er hvitvasking av penger, og jeg håper det blir avslørt for det det er.

Heimdal opplyser oss om at man ikke trenger å betale skatt på kunst man selger, og ser det som en grunn til hvorfor så mye samtidskunst virker hurtigprodusert.

Et høydepunkt i håpløsheten

– Men et sånt verk! sier William med et stort smil om munnen og glødende øyne.

Han har snudd seg og står foran Odd Nerderums oljemaleri Redemption. Maleriet viser to nakne menn og et lite barn i et apokalyptisk landskap.

– Hvis du er heldig, kan du lage et sånt verk hvert år. Da er det mye vanskeligere å hvitvaske.

Likevel er ikke Heimdal særlig imponert over Nerdrums maleri.

– Hvis jeg skal være helt ærlig, synes jeg det er et svakt verk i hans korpus. Det blir for røft, og ser mer ut som maling enn to mennesker.

Heimdal løfter ikke blikket fra maleriet, og smiler av sin egen kritikk.

– Men jeg må være forsiktig med å kritisere en så sterk maler.

Han understreker at hans læremesters maleri er på et helt annet nivå enn utstillingens øvrige verker – med unntak av verket ved siden av, Christopher Rådlunds lille litografi Eik, trykket i sort og hvitt.

– Det gudommelige forbindes jo ofte med lyset, men når jeg ser på dette treet som er mørkt, får jeg likevel en sakral opplevelse.

Han ser på litografiet som viser den skyggelagte eiken.

– Hvis man mestrer skyggen, mestrer man lyset.

Sjokkerende harry

Vi vandrer vekk fra den todimensjonale verdenen litografiet tilhører, og snur oss mot Mattias Härenstams ruvende kunstverk Dagene er korte nå, men jeg skal ikke la mørket ta meg.

Verket viser flere skulpturer av ulike materialer hengende fra en sirkulær metallramme. Igjen poengterer Heimdal at Pahle Bjerke trakk frem dette verket som et høydepunkt.

– Mona var imponert over hvor dyrisk noen av skuplturene var. Jeg er imponert over hvor lite dyriske de ser ut.

Heimdal peker på en annen bestandel av skulpturen – et mulig hode som henger opp ned med kjettinger hengen- de ut av øynene. Igjen henviser han til Pahles anmeldelse. 

– Hun syntes det var imponerende at kjettingen så ut som tårer. Jeg synes kjettingen ser ut som kjetting.

Blikket til Heimdal vandrer videre mot verket til Bas Ruis’ Fountain of Youth. Det ser tilsynelatende ut som flere Monster-energidrikker stablet oppå hverandre. Han ser nøye på statuen og leter etter en dypere mening. 

– Jeg er ganske sikker på at denne blir taksert til 56.000, informerer en av journalistene.

Heimdal reagerer sjokkert. Før han får uttalt seg om hva han mener om en slik pris, kommer en ansatt bort til oss og forklarer at det egentlig skal renne grønt vann ut av statuen.

– Det gjør det jo bare enda mer harry, sier Heimdal.

Kierkegaards kirkegård

Ved siden av den monstrøse Monster-fontenen står Irene Nordlis keramikkskulptur Vessel nr 21. Skulpturen viser det som tilsynelatende er flere kropper som er smeltet sammen til én statue.

– Det er så pretensiøst det kan bli, bare bortkastet keramikk.

Som et eksempel på keramikk som ikke er bortkastet, trekker Heimdal frem skulpturen Harald V av Frode Mikal Lillesund, som ble utstilt på Høstutstillingen i fjor. Heimdal refererer til Lillesunds statue som et mesterverk. Det var Pahle Bjerke helt uenig i.

– Jeg blir forbanna, skandaløst! sier Heimdal med et glis om munnen når han tenker på Pahle Bjerkes kritikk. 

Gliset forsvinner, og han ser seg sørgmodig rundt i rommet.

– Det er ingen som vil verdsette noe av det som er her om 200 år – bortsett fra Nerdrums og Rådlunds verker.

Han siterer fritt etter den danske filosofen Søren Kierkegaard.

– Hvis du er tro til din samtid, så dør du med den.

Med det mener Heimdal at kunstverk som ikke tar del i den mange århundre lange tradisjonen vil bli glemt raskt.

– Det vi egentlig går i er en kirkegård, en gravlund.

Vi er tilbake i trappeoppgangen. På veggen vis-à-vis trappen projiseres det en video som viser halsene til menn som svelger.

– Det er så pretensiøst.

– Hva mener du egentlig med ordet pretensiøs?

– Det er uforståelig, meningsløst, stygt og lagd helt uten kjærlighet. Hva skal en vanlig borger med dette?

En time med kjendispsykolog

Heimdal har sett nok. Vi prøver å forlate årets høstutstilling før vi innser at det er et helt rom fylt med videokunst i underetasjen. Heimdal er ikke overbevist om denne typen kunst, men er villig til å ta en titt.

Vi står så i et helt mørkt rom hvor eneste lyskilde er de mange skjermene foran oss. På den største skjermen ser vi en kvinne vri seg på gresset i et norsk fjellandskap. Heimdal kommenterer kontant.

– Disse kunstnerne trenger en time med Peder Kjøs.

Med det forlater vi Høstutstillingen i sin helhet, og ber pent om en oppsummering fra den unge malekunstneren.

– Det er trist.

Ved å male et lyrisk bilde forteller Heimdal at det kan sammenlignes med paranoide mennesker som er redde for at alle mennesker skal ta dem: 

– Høstutstillingen er karen som sier at ikke bare er PST ute etter deg, men Interpol også.

Han plasserer hatten sin på hodet.

– Det er ingen som hever seg over tidsånden. Høstutstillingen enabler den åndssuicidale – for man begår et åndelig selvmord ved å lage samtidskunst.

Før vi sier takk og farvel, er vi nysgjerrige på hva Heimdal skal bruke resten av dagen på. Han sier kjapt før han trer ut i høstværet:

– Jeg skal hjem og male.