«Hendelser uten navn»: Om maskiner og menn
Kraftige kontraster og Landmarks levende sensibilitet utgjør en nydelig debutroman.
Marie Landmarks «Hendelser uten navn» handler om en kvinne med et mangfold planter som burde vannes, et mangfold menn som burde glemmes, og en jobb innenfor undersøkingen av arbeidsulykker.
Det som utgjør livet hennes utgjør også romanens handling, som beveger seg gjennom assosiasjoner, episoder og tanker tilknyttet ulykker, planter og menn.
Landmarks subtile humor og intelligente prosa fremstiller en troverdig, isolert og smånevrotisk hovedperson.
Hendelsene uten navn blir nemlig til i møtet mellom det intime og det brutale, mellom det nostalgiske og det groteske: slik glir altså minner av menn med myke ullsokker og bølgete hår over i maskiner som sluker til seg arbeidernes kroppsdeler, slik blir potteplanter kjøpt og vannet, samtidig som filippinske arbeidere faller og drukner.
Kontrastene er drastiske, overgangene ofte bråe, og alltid vesentlige for romanens effektfulle oppbygging. De hindrer likevel ikke handlingen i å flyte elegant framover, som svake bølger rundt Vestlandsfergene hovedpersonen ofte befinner seg på.
Introspeksjon og observasjon blir talentfullt tatt i bruk om hverandre, og Landmarks subtile humor og intelligente prosa fremstiller en troverdig, isolert og smånevrotisk hovedperson. Det er rett og slett en glede å se verden gjennom hennes oppmerksomme øyne, som gransker, reflekterer og assosierer fritt, gjennom et stort bruk av adjektiver, synonymer og kommaer. Ordene bygger på hverandre, alltid gjennomtenkte, aldri overtydelige, ofte i form av bevissthetsstrøm: slik blir bemanningsbyråer, Vestlandssveler og kjølige morgener med stusselige menn lyst opp i like stor grad av Landmarks mangfoldige språkbruk. Hverdagens handlinger får en spesiell glød, samtidig som arbeidsrapportenes pressende tilstedeværelse i teksten utgjør kalde og råe parenteser.
Fragmenterte, korte paragrafer fører til at «Hendelser uten navn» oppleves som en roman, en kortprosasamling og en diktsamling på samme tid. Kapitlene, i kraft av deres poetiske fullkommenhet, kunne nemlig fint blitt lest som selvstendige tekster.
Samtidig er det nettopp deres kontrastfulle sammensetting som utgjør bokens rytmiske tempo, dens helhetlige, imponerende kvalitet og Marie Landmarks lovende forfatterfremtid.