Innføring i elitisme

På vei inn i teatersalen på Edderkoppen slåss studentforeninger og advokatfirmaer om oppmerksomheten til semesterets jusførstiser. Advokatfirmaet Schjødt deler ut goodie bags med Schjødt flaske, Schjødt stressball og Schjødt notatbok, bare for virkelig å gni inn budskapet: Schjødt. Mange av de ferske studentene måper fornøyd i det de trer inn i undervisningslokalet og synker ned i Edderkoppens røde fløyelsseter. «Shit, skal jeg studere her?»

Så er det slutt på kosen. Beskjedene, oppfordringene, formaningene strømmer ut av professor Geir Woxholths munn, der han sprader rundt på scenen og vifter med pekefingeren. «Dere går ikke på skolen lenger nå, ikke rekk opp hånda!». Innledningsvis kommer Woxholth med en rekke praktiske opplysninger, og forklarer at alle jusstudenter får det samme undervisningsopplegget. Det som gjør forskjellen, det som avgjør om du får jobb hos Schjødt eller ikke, det er deg, det, sier han, deg og det du måtte ha med deg av disiplin, talent og gener. «Se på sidemannen! Hva kan du gjøre for å være bedre enn han?» På jusen får man tydeligvis konkurranseinstinktet inn med fadderølen. Woxholth skremmer oss videre med formaninger om studieteknikk, og at ti timer om dagen på lesesalen er det eneste akseptable.

Videre informerer Woxholth om at det er greit å stille spørsmål, bare de ikke er dumme, og du burde ha funnet svaret i pensum selv. «Å få e-poster med sånne spørsmål er provoserende.» Når en stakkar rekker opp hånda midt i forelesningen, får han krass beskjed om å spare seg til pausen. Om ikke annet så er jo Woxholths formaninger veldig underholdende. Som han selv sier det: «Jeg liker å være litt vekkelsespredikant av og til».

Så til jusen. Det er tydelig at Woxholth er en solid fagmann. Han forklarer med lettfattelige eksempler og fremfører pensum på en levende måte. Han beveger seg mye, fram og tilbake på scenen, veiver med armene og bruker stemmen dynamisk – alt dette gjør det enklere å følge med.

Professoren beskriver godt og gjentar de viktigste poengene for å forsikre seg om at vi får det med oss. Det gjør at selv en språkstudent mot slutten av forelesningen kan forklare hvordan avtalerett og kjøpsrett henger sammen, og kan informere om betydningen av pacta sunt servanda. Det er underholdende å overvære pedagogen Woxholth, men det er noe betryggende i det å vite at vi bare er på visitt – at vi så vidt dypper tåa i den rettsvitenskapelige elitismen, og ikke må bade i den i fem år.

Karakter: B