«Naturfilosofi»: I Arne Næss' fotspor
Sigurd Hvervens «Naturfilosofi» er filosofiboken du kan like, selv om du kjedet deg på Ex. Phil.
I takt med de globale miljøproblemene, har filosofer verden over forsøkt å danne en enhetlig miljøetikk. For å gjøre denne nye filosofien fattbar for oss allmenne lesere, sveiper Hverven over de ulike variantene.
Tålmodig forklarer han hvordan miljøfilosofien avviser den menneskesentrerte filosofi. Så, helt oppriktig, redegjør han for hvorfor kontroversielle Peter Singer ikke går langt nok – han glemmer blomstene og trærne. Slutningen, som jo egentlig er helt ellevilt radikal, faller likevel ubesværet på plass som en puslebit i Hvervens utledning: naturen har moralsk egenverdi. Mennesket kan ikke gjøre med henne som han vil.
Dette fullstendige fravær av snobberi er det som gjør boken overbevisende.
Naturfilosofi tar sin leser befriende alvorlig. Boken drukner ikke i sjargong, men hakker heller ikke opp teoriene til det banale. I blandingen av det personlige og det abstrakte, høykultur og lavkultur, minner faktisk boken om Arne Næss’ Livsfilosofi. Begge bøkene deler en slags jordnær stil, fjernt fra den provokative eller den aktivistiske, som tillater Hverven å gli lett og ledig fra Strømsgodsets seriegull til pliktetikken og så videre til Knausgård. Dette fullstendige fravær av snobberi er det som gjør boken overbevisende. Leseren blir vennlig og åpent innstilt til det radikale tankegodset.
I noen passasjer i del to, hvor han vil omsette filosofien til praksis, brister imidlertid troverdigheten. Tydeligst er det når Hverven råder leseren inderlig: «Legg fra deg boken. Dra ut i naturen, og ikke minst, ta med barna». Plutselig gjør Hverven seg til misjonær for naturfilosofien. Fortellersituasjonen skifter fra det opplysende til det selgende, fra det filosofiske til det retoriske. Som leser føler man seg nesten snytt – som når den hyggelige personen man kom i prat med, bare viser seg å være enda en selger i forkledning.
Trenger du mer vinterlektyre? Savnet etter en eksistensiell tenker
Men stilen klønes bare til glimtvis, og i del tre er Hverven igjen i sitt trygge stemmeleie. Det er først og fremst stilen som gjør Naturfilosofi imponerende. Flere kan nok skrive bok om miljøfilosofi, men få klarer å skrive den så genuint oppriktig og troverdig. Med sin stil, sørger Hverven for at leseren ikke faller av, men hele tiden inviteres til å tenke med boken. Og for det, er boken svært lesverdig.