Våt og vill

Fem kontraktsarbeidere får i oppdrag å sikre det miljøfarlige avfallet i et nedlagt sanatorium for før det skal rives. Det enorme bygget ligger øde og forlatt midt i en skog og har ikke vært i drift siden 1978, men blitt vedlikeholdt av en gammel vaktmester. Oppdraget skal være ferdig på tre dager, noe som blir vanskelig fra første stund. Vannlekkasjer og lumske funn kommer stadig i veien for arbeidet og gjengen konfronteres ganske kjapt med sanatoriumets mørke fortid.

LES OGSÅ: Vår anmeldelse av den første Villmark-filmen

Regissør Pål Øie har muligens laget tidenes beste norske skrekkfilm. Den leverer varene og byr på utømmelig spenning, grotesk action og svært forstyrrende scener som hogger seg kaldt inn i ryggraden. Sporadiske lyder av skingrende jentekor, latter og plystring går hånd i hånd med uventede hendelser man lett skvetter av. Samspillet og dialogene mellom skuespillerene er gode og troverdige. Dorrit Petersens fremførelse av karakteren Live spilles med en enorm innlevelse som det er fascinerende å følge med på. Humoristiske innslag i figur av Anders Baasmo Christiansen løfter filmen og gjør den hakket mer underholdende, til tross for det ellers dystre plottet.

Det gjennomgående skyhøye spenningsnivået gjør handlingen medrivende, til tross for klassiske klisjeer. Man kan for eksempel ikke unngå å irritere seg over at karakterene, som i skrekkfilmer flest, gjør alt galt; fra å utforske mørke rom alene, å ikke se seg bak ryggen, snuble, og til å la hverandre være igjen alene når en eller flere mordere går løs. Til tross for dette er både plottet, skuespillerprestasjonene, bildene og effektene av et helt annet kaliber en den første Villmark-filmen. I grunn er det uvisst hvorfor Øie har valgt å la filmen være en oppfølger. Det eneste likhetstrekket er at handlingen er lokalisert ute i nettopp «villmarken». Villmark 2 kunne med fordel stått som et eget verk og ikke som en oppfølger med en kjedelig oppfølger-tittel. Det er den for god til.