Underholdende katastrofe
Etter suksessen med Fritt Vilt har det vært relativt stille fra regissør Roar Uthaug. Nå er han imidlertid tilbake med en norsk katastrofefilm som makter å underholde.
Kristian, spilt av Kristoffer Joner, er i ferd med å forlate livet som geolog i Geiranger for å søke lykken i Stavanger sammen med kona Idun, spilt av Ane Dahl Torp, og deres to barn. Men før han drar oppdager han noe merkelig: Måleinstrumentene som overvåker et fjellparti ved fjorden oppfører seg ikke som de skal. Kristian mistenker at fjellet kan rase og skape en flodbølge som vil jevne hele bygda med jorden.
Allerede i anslaget viser filmskaperne at de vet å ta i bruk den åpenbare fordelen som kommer med å lage film på den norske vestkysten; naturskjønne Geiranger er nydelig fotografert av John Christian Rosenlund, og skaper et praktfullt bakteppe for en katastrofefilm. Til tross for filmens begrensede budsjett er også den titulære bølgen troverdig animert.
Manusarbeidet klarer å drive handlingen i filmen framover på en naturlig måte, men er dessverre smertelig forutsigbart. Kristian er den eneste som skjønner situasjonens alvor, og ingen andre vil høre på ham før det er for sent. Til slutt blir det opp til ham å redde sin egen familien fra katastrofen. Dette har vi sett før.
Dramatikken synker dessuten noen hakk etter at den første åpenbare spenningstoppen er nådd. Heldigvis trekkes ikke filmen ut for langt, slik at spenningen holder seg på et godkjent nivå i filmens siste halvtime.
Til tross for manusets begrensninger, leverer Kristoffer Joner og Ane Dahl Torp som vanlig glimrende skuespillerprestasjoner. Man skulle kanskje ikke tro at det var mulig å få setningen «Det skjedde noe rart med grunnvannet i dag» til å høres særlig dramatisk ut, men Joner klarer det med glans.
I en tid der vi flere ganger i året får servert nye blockbustere fra Hollywood hvor hele jordens skjebne er i fare, er det forfriskende å se en katastrofefilm basert på et litt mer realistisk scenario. Til tross for et noe ujevnt manusarbeid har Roar Uthaug klart å levere en film som er verdt kinobilletten – i alle fall om man vet å sette pris på denne type film.