«Røverdatter»: Vond voksenopplæring
«Røverdatter» er både menneskelig og galgenhumoristisk, men mest av alt utmattende.
Sofia Haugan levde uten sin far, Kjell Magne, fra hun var ti år, men da farmoren døde tok de opp kontakten. At han da ga henne en åpenbart stjålet bilstereo og gratulerte henne med dagen er et av filmens mange svarte humormomenter – det hadde gått cirka ti år siden sist de så hverandre.
Faren var alkoholiker de årene han bodde sammen med datteren, men befinner seg på tidspunktet filmen starter i en seiglivet limbotilstand av amfetaminmisbruk og vinningskriminalitet. Sofia filmer hans vei mot rehabilitering, der hvert steg frem betyr minst tre tilbake, mye fordi Kjell Magne tidvis virker uvillig og umotivert til å slutte å ruse seg.
Som i originalhistorien om Ronja Røverdatter skal ikke en datter trenge å oppdra sin far
Fyren er som en blanding av en tolvåring, en rockestjerne og en «klassisk junkie»; han sutrer og bærer seg, kødder, fleiper og godsnakker med politiet – gjerne iført en kort badeshorts, dressjakke over bar overkropp og et tykt halskjede. Det briljante ligger i valget om å gi ham sitt eget kamera. Scenen der han snakker med politiet om den gangen han ble bitt i skrittet av en politihund er et godt eksempel. Hvordan han deretter jubler over hvor glad datteren vil bli for at han fikk samtalen på tape er absurd rørende. Scenene der han filmer seg selv, alene i sin nye leilighet, illustrerer dessuten på megetsigende vis hvor fanget han tilsynelatende føler seg, samt hvor rastløs han hele tiden er.
[Himmelsk fra Nationaltheatret](1)
Sofia strekker seg svært langt for å gi faren den rehabiliteringen han behøver, og det er utmattende å se på. Som i originalhistorien om Ronja Røverdatter skal ikke en datter trenge å oppdra sin far, slik at han deretter skal ta de rette valgene, men dette er i stor grad Sofias realitet. Den brutalt ærlige tonen og den amatørliknende produksjonen, med skarp klipping og bildestøy mellom scenene, gjør at vi kommer svært tett på den byråkratiske så vel som den emosjonelle prosessen de to går gjennom.
«Røverdatter» er et morsomt og sårt innspill i narkodebatten, som i sine utmattende skildringer bringer deg tett på menneskene den angår. Viktig, hverken mer eller mindre.