Revitalisert barndomsunivers
Mildere og raskere, men fortsatt med evnen til å gi deg gapskratt. Den nye Flåklypa-filmen er en garantist for julestemning.
Solan og Ludvig – Jul i Flåklypa
Film
Regi: Rasmus A. Sivertsen
Produsent: Maipo Film
Stemmer: Trond Brænne, Trond Høvik, Kari-Ann Grønsund, Kåre Conradi, m.fl.
Du skal ikke tukle for mye med Flåklypa-universet før folk flyr i flint. Derfor har teamet bak Jul i Flåklypa sett til Kjell Aukrusts gamle tegninger for inspirasjon, og falt ned på en stop-motion dukkefilm – slik som originalen.
Settingen er et Flåklypa uten snø, og julen nærmer seg. Redaktør i Flåklypa Tidende – Frimand Pløsen – lover bedring, ved å melde snøfall hver eneste dag på forsida. Her kan vi se konturene av mediekritikken som Aukrust selv bedrev, med sin tegneserieparodi på VG – «Våre Duster».
Heldigvis er Reodor ikke vond å be, og går i gang med å bygge verdens største snømaskin, mens Solan og Ludvig får ta over julestria hjemme – med varierende hell.
Som i førstefilmen vil noen stjele Reodors oppfinnelse. Nemesisen er i dette tilfellet redaktør Pløsen, som vil begrave bygda si i snø for å få overskrifter til avisa. Målet helliger midlet når en ønsker å selge historien sin til nasjonal og internasjonal presse.
For det voksne publikum er kvaliteten på skurken skuffende. Det er lang vei fram til en Rudolf Blodstrupmoen eller hans kompanjong Mysil Bergsprekken fra Flåklypa Grand Prix. Dagens barn må tydeligvis ha det litt snillere.
De skal helst også serveres fort: Herligheten er ferdig etter 76 minutter i høytempo. Du rekker nesten ikke rigge deg til før det hele er over, slik som i de fleste moderne barnefilmer. Heldigvis er filmen spekket med hedmarkske kommentarer, som er på høyde med dem i førstefilmen – en lattergarantist.
Filmens styrke er at vi fortsatt kan kjenne oss igjen i det urnorske universet. Oppfinneren og entreprenøren Reodor. Den optimistiske og eventyrlystne Solan. Den hjemmekjære og smått nervøse Ludvig. Og redaktør Pløsen som møtes av janteloven i bygda.
Prisen for årets hyggeligste film er sikret, og det samme er julestemninga. Settene og dukkene ser fantastiske ut, de røde trådene nøstes hele tiden fint opp, og historien er både komisk og kreativ.
Den smaker riktignok noe mildere, men oppskrifta er velkjent og god.