Nazister i alle farger

Torsdag 18. juni hadde Den norske filmskolen premiere på filmene til årets avgangskull. I tråd med koronatradisjonen er filmene mulige å se på filmnettsiden montages.no. Universitas har anmeldt alle fiksjonsfilmene til årets avgangskull, et knippe filmer som lover meget godt for norsk filmindustri i årene fremover.

«ROSANAZI» åpner knallhardt. En gruppe ungdommer, kanskje hipstere, grisebanker en voldtektsmann. Chris, Sofie Nilsask, er offeret for voldtekten, men sammen med sin gjeng får hun både trygghet og støtte. Så langt så vel, tenker seeren kanskje, men hvorfor har de rosa swastikaer?

Vi befinner oss i bygdesverige, i nåtid, men gitt ungdommenes klesstil og koloritten regissør Sunniva Eir Tangvik Kveum trekker på, er det umulig ikke å tenke på åtti- og nittitallet. «ROSANAZI» deler mange likheter med den engelske filmperlen «This is England». Manusforfatter Solveig Nuin Stephens forankrer dog filmen i et troverdig, trist svensk bygdelandskap, med en såkalt sveakiosk som et sentralt element.

For Chris og besteveninnen Nikki (Selma Modeer Wiking) og vennegjengen er ikke hipstere. De er faktisk nynazister, rosa som sådan. På gjengens klubbhus får seeren innblikk i gruppedynamikkene og hatet som kan egge opp, men også få ekstremister til å føle på gruppetilhørighet. Vi får et innblikk i hvordan ekstremister benytter seg av sosial kontroll for å legitimere og fremme vold.

«ROSANAZI» ender med grusom vold. Chris blir satt på en prøve hun på mange måter består, sett fra nazistenes synspunkt. Det ender rett og slett i et voldelig inferno, på mange måter initiert av Chris, noe hun selv er smertelig klar over.

Det er noe litt uferdig over «ROSANAZI». Filmen kunne nok tjent på litt lenger spilletid, da den enorme ondskapen i miljøet vi møter, kunne fått tid til å feste seg. Her er «This is England» et eksempel til etterfølgelse. Men man rekker ikke alt i en kortfilm, og «ROSANAZI» er en viktig påminner om kreftene som kan herje i både grupper og mennesker dersom vi lar oss forlede.