Marcus og Martinus: Som to dråper vann – men ikke helt elektrisk
Etter halvannen times opplæring i å skille Marcus og Martinus fra hverandre, sitter man igjen med følelsen av å ha donert penger til et internasjonalt plateselskap.
Har du ikke fått nok av de eneggede 15-åringene Marcus og Martinus? Det til tross for at du leste biografien som kom ut i fjor? Da kan du glede deg til dokumentarfilmen som følger deres liv fra idéen om å fylle Oslo Spektrum blir unnfanget, til salen blir fylt opp med 8000 skrikende fjortenåringer som gråter og lever sine liv gjennom mobilkameraet sitt. Har du derimot fått nok, vil du være vitne til en umenneskelig verden som prøver å få tvillingparet opp og frem.
Vi får se deres første sceneopptreden foran et euforisk publikum da julemorgen-veteran Nissa Nyberget drar de opp på en pubscene i Thailand. Når de går av scenen hvisker han dem i øret: «Dere burde prøve dere på Melodi Grand Prix jr». Senere fistbumper de OnklP før de går opp på VG-listas topp 20 show. I bølgedalenes dypeste mørke kan vi se de to tvillingene nærmest gråte og sloss når de ikke vinner en eneste Spellemannpris. Å bruke dette som filmens vendepunkt er i tynneste laget.
Sammen om drømmen tvinger frem kontrastene. Vi får se poptvillingene på skolen i Trofors. De henter melk til klassen, blir tatt med tyggis i timen og sliter med desimalregningen. Dette blir kryssklippet med store konserter i Stavanger, Tromsø og Stockholm. Det er nesten litt ekkelt å se på når faren til Marcus og Martinus hvisker intensivt i ørene deres at de må smile, alltid smile.
Dette er en film for fansen, og det kommer til å bli en suksess, for fangruppen er stor. Regissør Daniel Fahre skal ha en klapp på skulderen for god innsats. Han har fulgt tvillingene i mer tynt enn tykt, som en flue på veggen, høyt og lavt. Han har fått med seg deres utvikling fra morgentrøtte tryner i Nord-Norge til medievante påklistrede smil foran kameraene til NRKs Dagsrevyen. De sliter seg gjennom suksessen, og det ser hardt ut å være elsket av alle.
Når det ellers røyner på som verst med broderlig krangling, kommer det dramatisk musikk for øret, før det løses opp igjen ved å vise gamle klipp fra da de var fireåringer med hockeysveis og ellers mindre bekymringer. Filmen speiler popstjernenes liv: det er velregissert med to normale gutter i fokus, og i kulissene står godt betalte medarbeidere og gnir seg i hendene mens de tenker på de store pengesummene. Håndverket filmen preges av er godt, men historien er en blek imitasjon av Justin Biebers tidligere dokumentar. En kan lure på om Sammen om drømmen egentlig er verdt billettprisen.