Kleint og umusikalt om flyktninger

Filmens tema er svært aktuelt: Lykkejegeren (sic) Primus har mislyktes med det meste han driver med, og bestemmer seg for å gjøre om sitt konkursrammede hotell til asylmottak. Han har imidlertid ingen kunnskap om hvordan dette skal drives, maten og fasilitetene er elendige, og misnøyen stiger blant flyktningene han huser. Samtidig presses han på hjemmebane av sin kone og datter, som begge er lite fornøyd med at han setter i gang med nok et opportunistisk prosjekt.

Filmen forsøker seg tidvis på kritikk av asylpolitikken. Blant annet ser vi hvor brutalt det kan være når en av asylsøkerne på mottaket blir hentet av politiet. Men dette drukner blant alle vitsene om folk fra Midtøsten som ikke klarer å holde fred med hverandre og folk som bor i jordhytter. Det er synd, for temaet i filmen er svært aktuelt. Og selv om mye tyder på at intensjonene til skaperne er å raljere over rasistiske nordmenn på bygda som fremstår litt stakkarslige i møte med verden, så risikerer de heller å reprodusere fordommer om folk på flukt.

De lykkes ikke med å finne den hårfine balansen som for eksempel skaperne av Kampen for tilværelsen klarte, når en som seer ler av hvor dumme folk er som tror på stereotypier er, og ikke stereotypiene i seg selv. Det hjelper heller ikke at handlingen i filmen er oppstykket, og fremstår litt ubearbeidet.

Klein humor til tross, Welcome to Norway byr en gang i blant på underfundige scener. Henriette Steenstrup spiller godt som lat og sjefete ektefelle, mens Olivier Mukuta debuterer glimrende i rollen som morsom og sympatisk flyktning som gjør så godt han kan for å overleve. Men det holder ikke helt.

Hvis du ikke allerede kjenner til de vanligste og platteste fordommene om folk fra diverse verdensdeler, er Welcome to Norway et glimrende introduksjonskurs.

reidarjs@universitas.no