Hvem kan hoppe etter Poppe?

Tusen ganger god natt

Regi: Erik Poppe

Med:

Juliette Binoche, Nikolaj Coster-Waldau og Mads Ousdal

Konfliktfotografen Rebecca befinner seg i Kabul, hvor hun følger en kvinnelig selvmordsbomber som blir vasket og bedt for før hun får sprengstoff festet til kroppen. Rebecca overstyres av trangen til å fange hele hendelsen på kamera, og blir derfor med i bilen for å følge selvmordsbomberen til det siste. Det går fryktelig galt, og Rebecca slipper så vidt fra hendelsen med livet i behold. Hun vender skadet hjem til den idylliske irske kysten, der hun bor sammen med mann og barn. Her forsøker hun å gjenoppta familielivet for fullt.

Erik Poppe har selv en fortid som fotograf for blant annet Reuters og VG. Filmen er dedikert til hans kone og to døtre, og kan derfor sees som et nokså personlig prosjekt. Gjennom flere rystende scener, som rett og slett tar pusten fra en, forteller han historien om en uredd Rebecca som lever i to forskjellige verdener, men som kanskje ikke vet i hvilken hun egentlig hører hjemme. Det ene livet leves gjennom kameralinsen og de ukjente, lidende ansiktene som fanges av den. Det andre livet er hos dem som står henne nær, hjemme i Irland. Når Rebecca, etter mye om og men, tar med seg datteren til Kenya for å ta bilder i en flyktningeleir hvor det oppstår skuddvekslinger, skjønner vi akkurat hvor umulig det er å bringe sammen de to verdenene.

Det er lite, utover Mads Ousdals korte opptreden i rollen som kollegaen Stig, som tyder på at Tusen ganger god natt er en norsk produksjon. Alt føles, og er, internasjonalt. Ekstra påfallende er det at Poppe har valgt å legge den hjemlige idyllen til Irland og ikke Norge, som man kanskje kunne ventet. De vakre øyeblikkene hjemme blir likevel en litt for sentimental kontrast til grusomhetene Rebecca opplever i jobben, og den forsmådde ektemannen (Nikolaj Coster-Waldau) er akkurat litt for perfekt til at dagliglivet blir helt troverdig.

Likevel sitter filmen i kroppen dager etter at man har sett den, og Tusen ganger god natt viser at resten av Film-Norge må gå noen runder med seg selv hvis de vil nå opp til Poppes nivå. Ved å drøfte etiske dilemma, hvor spørsmålet om hva som er viktig relativiseres, lykkes Poppe i å vise at det ikke alltid er entydig hva som er rett eller galt.