Grand klisjébonanza hotel
Atle Antonsen leverer uheldigvis sin sterkeste prestasjon noen gang, i en ganske middelmådig film.
Nok en gang skal norsk films yndlingstemaer utforskes. Se fram til stusselige middelaldrende menn, alvorlige rusproblemer og personer som oppdager det fine med vennskap. Kjendisforfatteren og alkisen Axel Farstad sjekker inn på Grand Hotels tårnsuite for å skrive romanen som skal gjenerobre hans tapte posisjon i kultureliten. Siden pengebeholdningen er tømt gir resepsjonisten ham en betalingsutsettelse mot at han passer på sønnen hennes, det 11 år gamle mobbeofferet Noah som sliter med Tourettes. Tenk om Noah og Axel faktisk blir venner og lærer av hverandres erfaringer? Det er ingen spoiler at regissør Arild Fröhlich har valgt en forutsigbar historie. Noe som strengt tatt gjenspeiles i den platte tittelen på filmen.
De fleste burde ha fått med seg at Atle Antonsen er perfekt i roller som bitre middeladrende menn. I hvert fall for de av oss som har brukt tid på serien Dag. Antonsen er perfekt i rollen som alkoholisert falmet stjerne med drittsekktendenser på vei mot bunnen. Selv om barneroller i seriøse dramaer ofte er en varseltrekant, er Håkon Bøhmer et funn i rollen som Noah. Samspillet mellom Antonsen og Bøhmer fungerer utrolig godt.
Hvis helhetsinntrykket lider under mangelen på virkelig minneverdige scener og en altfor forutsigbar historie, reddes filmen av skuespillerpresentasjonene. Hadde skuespillerne fått et litt mer originalt manus hadde dette vært et filmatisk høydepunkt i vår. I stedet får vi en helt middels, men over gjennomsnittet velspilt film.