Fint, men fjollete

Altmuligmannen Jan Vardøen har kommet med sin andre spillefilm, bare et drøyt år etter Søvnløs i Lofoten. Men i motsetning til feelgood-filmen, er Høst en kjærlighetserklæring til Oslo med et dystert tema til grunn.

Ingvild (Sundrehagen Raustøl) er på jobb på Nationaltheatret når den tidligere teaterstjernen Jeppe Friele (Jordahl) kommer full på forestilling. Der skjeller han ut skuespilleren på scenen før han blir kastet ut. Jeppe kravler videre og inn på en bar hvor han blir nektet alkoholservering, men får lov til å sitte stille i et hjørne og drikke kaffe. På vei hjem fra jobb går Ingvild innom et tilfeldig sted for å kjøpe seg et glass whisky. Der møter hun på den mye eldre og usjarmerende Jeppe. Etter å ha kjøpt en whisky til han også, blir begge kastet ut, og Ingvild må følge den fulle Jeppe hjem. Det er starten på et fint og spenningsfylt forhold. Tror vi.

Underveis møter vi også Ingvilds komplekse familie, Jeppes gamle agent Jørn (Sundquist) og Ingvilds kollega Hans, som er håpløst forelsket i henne. Særlig scenene hvor de gamle vennene Jeppe og Jørn bowler på Jeppes loft, eller bryter seg inn i Emanuel Vigelands mausoleum, er særs velspilte og vittige, men henger ikke alltid helt sammen med resten av filmen.

Det mest imponerende med Høst er Vardøen selv. Han har skrevet manuset, komponert musikken, stått for catering, er produsent og regissør. Det er ingen tvil om at mannen har mange talenter. Slik som Søvnløs i Lofotens manus baserte seg på Henrik Ibsens Fruen fra Havet, inneholder også Høst flere referanser til dramatikeren.

Kjærligheten er vakker, men farlig, lyder pressemeldingen. Farlig? Vel. Vendingen mot filmens slutt er i hvert fall drøy. Dessverre uteblir de store følelsene idet filmens «avsløring» kommer for en dag. Det hele blir litt vel åpenbart, og en sitter igjen mer forvirret enn preget av det egentlig ganske groteske som foregikk i Høst. Om det var hensikten, har Vardøen definitivt lykkes.