En heftig natt i Berlin

Sebastian Schippers filmstunt En natt i Berlin byr på en intens 140 minutter lang spenningsorgie. Filmen er skutt i en sammenhengende tagning uten digitalt juks. Det ble den norske fotografen Sturla Brandth Grøvlen belønnet for, med en Sølvbjørn under filmfestivalen i Berlin tidligere i år.

I åpningsscenen blir vi dratt ned i en mørk klubbkjeller med dunkende musikk og strobelys som er egnet til å fremkalle epileptiske anfall, ganske typisk for nattelivet i Berlin. Vi møter spanske Victoria som er i midten av tjueårene. Hun er i byen for å jobbe som servitør i tre måneder og kjenner ingen. Etter en siste vodkashot skal hun sykle hjem for litt søvn før hun skal på jobb. På veien møter hun Sonne, en ekte Berliner-gutt med snille valpeøyne. Han insisterer på at hun må bli med ham og guttegjengen videre. De vil vise henne det ekte Berlin hvor festen foregår i mørke bakgater. Da dukker kameraten og fengselsfuglen Boxer opp. Han skylder noen en farlig tjeneste og trenger hjelp. Sjarmerende Sonne lokker en betatt Victoria videre ut i natten som raskt spinner ut av kontroll.

Det tar noe tid før handlingen kommer ordentlig i gang, og dialogen består for det meste av fylleprat på gebrokkent engelsk. Plutselig går stemningen fra å være lystig til å bli mørk, og du blir trukket inn i et adrenalinkjør som gjør deg svett i kinosetet. Her kan man bli fysisk sliten av å følge med – men i positiv forstand.

Den kronologiske måten historien er filmet på, er imponerende. Regissøren ga seg selv tre forsøk, og det er det tredje forsøket som ble filmen. Den er et resultat av Schippers visjon, men på mange måter er dette Brandths Grøvlens film da det er han som avgjør hvem og hva som skal være i fokus. Hans navn var også først på rulleteksten. Karakterutviklingen hos skuespillerne er en utfordring i en film som dette, men de består med glans. Skuespillet er sterkt og overbevisende. En natt i Berlin forteller en rå historie om hvilke konsekvenser dårlig innflytelse kan få.