En fisk ved navn Wendy
Den heseblesende gangsterkomedien Wendyeffekten presterer mesterstykket å få 82 knappe minutter i høyt tempo og med hyppig klipping, til å kjennes litt vel lange.
Ole Endresen har laget en alt i alt fullkomment umorsom film. Det finnes selvsagt grunner til å se Wendyeffekten, men hverken plottet eller vitsene er blant dem, og denne anmeldelsen tar ikke hensyn til spoilers.
Det er liten tvil om hva regissøren nikker til med filmen sin. Guy Ritchies Lock, stock and two smoking barrels og Snatch er åpenbare forbilder (Endresen har også kastet en snodig, Drive-aktig silkebomberjakke-og-synth-estetikk inn i miksen). Tross tydelige forbilder faller Wendyeffekten fullstendig i fisk.
Intrigen er enkel, usammenhengende og uinteressant. Kristoffer Hivju spiller sjefsskurken; det kriminelle navet på Bøler. Hans bokfører (Kaalstad) legger alle kortene på bordet overfor Økokrim, med håp om å havne i vitnebeskyttelse med sin favoritt-hore Wendy (Skåber). Han er helt uforklarlig den eneste som har tilgang på safen der pengene som er oljen i Hivjus kriminelle maskineri oppbevares.
Det umake paret Morten Ramm og Christian Skolmen spiller to politimenn med ulik motivasjon for å få klørne i bokføreren. Skolmen gjør for så vidt en helt ok pluss figur, som drita og gjennomkorrupt østkantsnut. Han står også for de til sammen ti sekundene i filmen der det skjer noe morsomt (Skolmen kjører rundt i drabantbyene med en brydd Ramm i passasjersetet og hoier med til Bergensrap).
Alt som skjer i filmen virker både umotivert og usammenhengende, men er likevel forutsigbart og kjedelig – sørgelig nok. For i bunn kan man skimte en god idé.
Utgangspunktet Bøler er nærmest en genistrek som setting for en norsk gangsterfilm. Frasparket hvor bydelen introduseres som et kriminelt mikrokosmos er mer enn lovende. Dersom regissør og manusforfatter hadde våget å tro på ideen sin og virkelig utnyttet og utviklet Bøler som univers kunne det blitt en god film. De tidvis nydelige filmbildene av Bøler er etter hvert det eneste igjen av det man må anta var utgangspunktet, og de er også kanskje den eneste grunnen til å se filmen.
Det hele ender forutsigbart. Ramms i utgangspunktet streite karakter lærer at loven er til for å brytes, og ender opp med penga og selveste Wendy. Alle planer om å se denne filmen bør overveies like kritisk som oppfølgeren det hintes til etter rulletekstene.