Det som aldri burde ha vært

Arthausfilmen Det som en gang var gir seg ut for å være «et finstemt relasjonsdrama». Den forsøker å uttrykke følelsene som oppstår når et bestevennskap slår sprekker gjennom poetiske bilder og stemninger i rommet. Det blir med forsøket, og filmen fremstår som en lite gjennomtenkt skildring av trivielle situasjoner med pseudopoetiske bilder av grønne blader og tær som ikke peker mot noe.

Lavbudsjettfilmen er laget på åtte dager en Oslosommer for to år siden. Dette forklarer melkingen av det osloromantiske. Lange netter med bading i fontener, sykling i tunneler og mye øl. Dette har vi sett før og publikum ler av scenene som minner om Joachim Triers filmatisering av et døgn i Oslo – som i dag er klisjeer.

Scenene er pinlig ofte filmet i sakte film, og sammen med dramatisk musikk skaper dette en forventning om at noe vil skje, men vendingen kommer aldri. Det som en gang var ønsker å være en alternativ film, men ender opp med å bevise at det ikke er nok å legge spesielle premisser for innspillingsmetode og plotutvikling for å skape en annerledes og nytenkende film.

Å skildre vennskap som holder på å rakne og nachspiel en helst ville vært foruten, er en god idé. Mange vil nok kjenne seg igjen i tematikken. Likevel fremstår filmen meningstom og forgjengelig, og etterlater nok først og fremst et utilfredsstilt publikum. Skuespillerne er flinke, men karakterene virker usympatiske og ensidige. Med det forsvinner filmens troverdighet og de fleste grunner til å ta seg bryet med å se den.