Den norske filmskolen 2020:
«Camskje» vi skal ta på hverandre?
ASMR, kroppsvæsker og et stykke dysfunksjonelt parforhold. «Cam Boy» er en voyeuristisk undersøkelse av begjær, kameraer, fantasifostre og kjærlighet.
Torsdag 18. juni hadde Den norske filmskolen premiere på filmene til årets avgangskull, som i tråd med koronatradisjonen er mulige å se på filmnettsiden montages.no. Universitas har anmeldt alle fiksjonsfilmene, et knippe filmer som lover meget godt for norsk filmindustri i årene fremover.
Tenk å bli en «fuckings gif». Jon (Ruben Rosbach) blir faktisk en «fuckings gif». Jon er kjæreste med Ida (Ingrid Unnur Giæver). Ida opptrer som cam-jenta Miss Y. Idas «camshows» forlyster fremmede menn på nettet, men Jon ser også på og nyter. «In real life» sover de dog med henholdsvis ørepropper og ASMR-videoer.
Sammen bestemmer de seg for at Ida skal ta jobb hos et byrå som spesialiserer seg på camshows, og Jon skal være med i en av Miss Y sine opptredener, hvor Jon da ender opp med å bli en «fuckings gif» etter en flause som inkluderer kroppsvæske av en form man ikke nødvendigvis forbinder med pornografi. Størsteparten av filmen foregår i dette studioet og en klubb tilknyttet studioet. Regissør Ivar Aase benytter seg av muligheten til å lede seeren gjennom en pervers voyeuristisk seanse hvor vi blir med inn i webkameraene og får se de glisne kjertlene og organene på innsiden av cam-nettverket. Det er et ekkelt, skummelt, virkningsfullt og stilig grep. Det kan tidvis minne om David Lynchs ekleste kreasjoner, både hva gjelder neonlys og spesialeffekter.
Og Lynch blir det mer av, for «Cam Boy» har en tvist som ender i en absurd dansescene som sender tankene i retning Nicolas Cage i Lynch-klassikeren «Wild at Heart». Før den tid blir vi vitne til det hule, glamorøse livet dette camstudioet pretenderer å kunne tilby. Manusforfatter Erik Ivar Sæther har helt opplagt kost seg med å skrive dialoger, settinger og karakterer som er skittenglamorøse.
Det som derimot ikke er skittenglamorøst, er forholdet Ida og Jon egentlig ønsker seg. På tross av den absurde settingen, som inkluderer spruting, parykker og alternative personligheter, gjør Giæver og Rosbach en god innsats for å selge oss tanken om at dette er et par som egentlig vil ha hverandre, til tross for at replikkene kan skurre litt til tider.
«Cam Boy» er tidvis feberdrøm, tidvis voyeurisme, tidvis en kjærlighetshistorie, og med dansing på toppen er det tidvis en komedie også. Det er en kortfilm som er vanskelig å sette i bås, men det er vel heller ikke poenget. Hvis poenget derimot er å se noe morsomt, ekkelt og originalt, har «Cam Boy» langt på vei lykkes i sitt prosjekt.