Bomtur

Kjæresteparet Silje og Kaspar skal snart flytte sammen. Men selv om de åpenbart elsker hverandre, er Silje skeptisk. Hun frykter at Kaspar vil forlate henne, så hun bestemmer seg for å sette kjæresten på en prøve.

Prøven kommer i form av en såkalt blåtur – en hemmelig opplevelsestur som er designet for å sette Kaspars beskyttelsesevner på prøve. Turen er lagt til et nedlagt galehus. Den er nøye planlagt av den mystiske arrangøren, men det skal snart vise seg at ikke alt går etter planen.

Det samme må dessverre sies om selve filmen. I hvert fall hvis man går ut i fra at planen til regissør Ivar Aase var å lage en velfungerende skrekkfilm.

Den provoserende retningsløse og forvirrende historien må ta mye av skylden for det. En viss uforutsigbarhet er ikke å forakte i en skrekkfilm, men her virker det ikke som det ligger noen plan bak noe av det som skjer. Filmen oppleves som en rekke tilfeldig sammenraskede hendelser.

Samtidig er den klinisk rensket for skremmende scener, og forsøkene på å skape spenning er usannsynlig halvhjertede. En utstoppet ørn brukes for eksempel en rekke ganger, som om den blir mer skremmende av å bli flyttet fra rom til rom. Mangelen på fantasi, og resirkuleringen av de samme, virkningsløse virkemidlene, gjør sitt til at Blåtur ender opp som en kostelig parodi på seg selv.

Til slutt krones filmen med et merkelig plottvist, der hovedpersonene er fullstendig glemt. En meningsløs slutt på en meningsløs film.