Arendt på overflaten

Hannah Arendt

Regi: Margarethe von Trotta

Med: Barbara Sukowa, Axel Milberg, Janet McTeer

Varighet: 113 minutter

ANMELDELSE: På en mørklagt landevei i utkanten av Buenos Aires kastes en skrikende mann inn i lasteplanet på en bil. Mannen er Adolf Eichmann, nazilederen som organiserte massedeportasjonen av jøder til utryddelsesleirene i Øst-Europa. Eichmanns kidnappere er den israelske etterretningstjenesten Mossad, som smugler ham til Jerusalem, der han skal stilles for retten. Åpningsscenen i den historisk-biografiske spillefilmen Hannah Arendt markerer begynnelsen på en eksepsjonell rettsprosess, og et vendepunkt i filosofen Hannah Arendts liv.

Tysk-jødiske Arendt, som selv flyktet fra nazistene til USA, reiser til Israel for å dekke rettssaken for magasinet The New Yorker. Artikkelserien hun forfatter blir mildt sagt kontroversiell. Sjokkbølgene brer seg, særlig i den jødiske intelligentsiaen Arendt selv er en viktig del av.

Det sier seg selv at dette er en film som nytes best av dem som har gjort hjemmeleksene. Materialet – som hovedsakelig består av rettssaken, artiklene og reaksjonene de vakte – er så innfløkt og omfattende at det blir urimelig å forvente at en spillefilm skal kunne gi oss noe mer enn overflaten. Spørsmålet blir heller hvor interessant denne overflaten kan gjøres.

Bortsett fra de små bruddstykkene av Arendts tekst som gjengis i filmen, vil de fleste seerne forbli uvitende om stridens kjerne. Essensen i det mest omstridte innholdet formidles likevel tydelig nok til at den uinnvidde kan gjøre seg en viss oppfatning.

Tydelig er det også hvilken side regissør Margarethe von Trotta har tatt i konflikten. Arendt skildres med en generøs dose geniestetikk, mens hennes kritikere ofte framstår tåpelige, forutinntatte og reaksjonære.

Filmformatet er heller ikke optimalt egnet til å skildre aktiviteten tenkning, som hovedpersonen naturlig nok bedriver en hel del av. Det blir flere scener der Arendt stirrer tomt ut i lufta mens hun røyker som en skorstein. Introvert film kan for all del fungere bra. Et minstekrav er imidlertid at skuespilleren spiller på et bredere register enn det hovedrolleinnehaver Barbara Sukowa makter i denne tolkningen.

Mens Arendts artikler om Eichmann ble alt annet en det folk hadde forventet, kan nok det motsatte sies om von Trottas film om Arendt. Vi får det vi våger å ønske oss av en biografisk spillefilm, men heller ikke mer. Mye av det interessante i historien om Hannah Arendt – både forfatteren og personen – blir liggende i dypet under det denne filmen evner å formidle.