Anmeldelse av DRIB: Metta på meta
DRIB er kanskje det mest spennende prosjektet i norsk film akkurat nå. Bare synd den blir litt for smart for sitt eget beste.
Film er fiksjon. Fiksjon er løgn. Dette har vært en sannhet så lenge spillefilmen har eksistert. Men når den amerikanske presidenten lirer av seg gjennomsnittlig fire løgner daglig, og filmskaperen påstår at filmen sin er sann, er det ikke lett å vite hvem man skal stole på. Kristoffer Borglis eksentriske debutfilm DRIB løser ikke problemet.
Det som i starten blir solgt inn som en sann rekonstruksjon av en norsk media-pranksters kortvarige flørt med den amerikanske reklamebransjen, blir etter hvert avbrutt av metagrep som setter hele prosjektets autensitet under tvil. Regissøren selv diskuterer med hovedrolleinnehaver Amir Asgharnejad, hvis opplevelser filmen angivelig er basert på, om hvordan filmen skal forholde seg til «sannheten».
Metadiskusjonen er smart og oppleves som original i norsk filmsammenheng, men dessverre går det utover filmens driv. Overraskelsesmomentet blir etter hvert borte og metaperspektivet etterlater seeren tom og desillusjonert, der filmen kunne ha gitt noe håndfast. Til slutt sitter du igjen med følelsen av at det beste argumentet for autensiteten er at scenene er like usammenhengende og tilfeldige som bare livet kan være.
DRIB er på sitt beste når den får lov til å bare være en streit komedie. Scenene med spot-on-karikaturen av en bitter reklamemann i LA, ypperlig spilt av Brett Gelman, er uten uttak morsomme og smarte.
Selv om filmen som helhet drukner seg selv, skal Borgli hylles for ambisjonsnivået: Vakende i grenselandet mellom dokumentar, underholdning, og reklame for den høyst reelle merkevaren DRIB, er filmen DRIB en av de friskeste og mest nyskapende norske kinofilmer på lenge. I disse fake news-tider, er det deilig å se filmskapere som evner å så tvil om sannheten i mer uskyldige former.