Demokrati på tilbud
Det gjør vondt i øynene når reklame skal felle en diktator.
«It’s about making something beautiful out of something ugly», sier regissør Pablo Larraín i sin lille hilsen til Film fra sør. Det stygge Larraín sikter til, er Chile under general Pinochets jernhånd. No markerer slutten på en utilsiktet trilogi om Chile som diktatur, der Tony Manero og Post Mortem utgjør de to første filmene.
Det er ikke bare filmens motiv som er stygt.
Men det er ikke bare filmens motiv som er stygt. No er skutt på billige videokassetter, såkalt U-matic video. Larraín har faktisk måttet gjenoppbygge kameraer fra 80-tallet for å kunne bruke dette skrekkelige formatet. «It’s gonna hurt your eyes in the beginning», sier regissøren. Det har han helt rett i, men det anti-estetiske grepet er definitivt bryet verdt. Det er faktisk vanskelig å se for seg at filmen kunne fungert uten.
Premisset er en historisk hendelse: Etter femten år ved roret begynner det internasjonale presset å bli kvelende for Pinochet. Diktaturet går med på å avholde en folkeavstemning. Spørsmålet er enkelt: Pinochet? si eller no. Hver kveld i 27 dager får både si- og no-fløyen 15 minutters tv-tid til å fronte sin sak.
Vi følger René – glimrende gestaltet av Gael García Bernal – en talentfull og ettertraktet reklamemann som blir den kreative lederen for no-kampanjen. Skjønt, så kreative framstår ikke snuttene han lager. De er stort sett pastisjer av amerikanske, blankpolerte reklamefilmer, der smilende glansbildemennesker, akkompagnert av enerverende jingler, blender publikum med sine lykkelige liv.
Men Renés kreativitet ligger ikke i utformingen, men i den kontra-intuitive ideen om å presentere den lykkelige framtiden, i stedet for å dokumentere den elendige nåtiden. Frykt er ikke nødvendigvis det beste virkemiddelet, selv om det er lett tilgjengelig.
No er et flettverk av dramatiserte scener og historiske klipp. Sistnevnte er hentet fra demonstrasjoner, parader og seremonier – samt fra de autentiske tv-kampanjene. At Larraín klarer å sy sammen fiksjon og fakta så sømløst som han gjør, skyldes blant annet bruken av det nevnte U-matic-formatet, som maskerer at noen klipp er over 24 år eldre enn andre. Estetikken er så helstøpt at når diktatoren dukker opp og snakker direkte til kameraet, må man rette seg opp i kinosetet: Har de funnet en skuespiller som er klin lik Pinochet?
For noen vil No være en inspirerende film om pågangsmot og offervilje. For andre vil den nøye seg med å være et fargerikt innblikk i en forunderlig historisk begivenhet. Det avhenger av hvilken smak man får i munnen når demokrati og politikk med hell reduseres til produkter på linje med shampoo og brus. For hvor vakkert er egentlig det?