Mer enn bare et plaster på såret

Fra Pyramidescenen på Salt ønskes vi velkommen av mannen bak Døgnfluer-konseptet og hans band for kvelden, Jenny Curtis. Foran ham sitter en festivalsulten gjeng, på plasser med nøye oppmålt avstand. «Vi lengter, vi lengter etter det samme», lyder teksten i en av låtene til det No. 4-inspirerte bandet Ekeberg. De er det tredje av kveldens åtte band, som ble satt sammen bare et drøyt døgn tidligere. Og det er nettopp lengselen som har ført oss til Salt denne kvelden. Lengselen etter den frie festivalfølelsen og troen på at om noen kan fange den, så er det Døgnfluer.

Gjengen bak Døgnfluer har de siste månedene samlet unge musikere, dansere og andre kreative, som på tjuefire timer har skrevet låter, produsert musikk og satt sammen en komprimert festivalopplevelse. Skal man leve opp til løftet om en fullkommen festival er det mange ting som må stemme. Døgnfluer dekker nærmest hele sjanger-spekteret ved å blande alt i ett: K-945, gruppen som presenterer seg som elektronikaband og radiokanal, kombinerer folkesang og trekkspill med elektroniske innslag. Etter litt tekniske problemer slår de igjennom, og hadde det ikke vært for at publikum var bundet til stolene sine, var de med sin lekne sjangermiks virkelig nære ved å gjenskape en ekte festivalscene.

Ved å spille på alle musikk- og festivalindustriens stereotypier fyller humoren fra scenen hvert minste lille hjørne av det man kan forvente seg på festival. Humoren oppleves til tider enkel, men for en gjeng sultne gjester treffer det midt i blinken.

Les også: En svevende forførelse

Plutselig dukker en gjeng på rulleskøyter opp og begir seg ut på en slags absurd moderne dans. Kanskje er det et forsøk på å fange det absurde ved festivallivet, kanskje det absurde ved noe helt annet. Danserne, som gjennom hele kvelden beveger seg rundt scenen, oppleves tidvis forvirret, tidvis i veien og tidvis akkurat der festivaldeltagere bør være — i sitt ess, og helt i sin egen verden. Dette gjør savnet etter den tapte festivalsommeren om mulig både større og mer levelig på én gang.

Idet solen forsvinner bak de spisse takene, har Døgnfluer holdt det de lovte. På tjuefire timer har de skapt en kveld der humor, musikk og kreativ frihet har samlet oss. Og helt til slutt sørget Espen Kravitz and the Makeovers for at kvelden avsluttet slik en ekte festival skal — med gåsehud og et ønske om bare én låt til.

Les ukens nyhetskommentar: En institusjon på villspor