Sigrid: Don’t kill that fjortissvibe helt enda

Sigrids selvsikkerhet og budskap er en maktdemonstrasjon. «Ikke la noen begrense deg», ser ut til å være 20-åringens forbilledlige melding til folket. Men når tekstene bare er forslitte bilder, musikken så generisk og uttrykket kanskje i overkant forfinet, er det vanskelig ikke å se artisten som annet enn designet for å bli spilt på radioen. EP-en fungerer mest som en umiddelbar selvtillitsboost, med en åpenbar utløpsdato.

«Don’t Kill My Vibe», «Plot Twist» og «Fake Friends» har en relativt lik oppbygning. De begynner med rolig vokal som gradvis blir sterkere til de når et drop. Formen er forutsigbar, men i motsetning til «Dynamite» sitt sentimentale uttrykk gir disse låtene et barnslig ønske om å hive seg hemningsløst rundt på dansegulvet.

Den eneste akustiske sangen, «Dynamite», skiller seg ut fra de andre låtene idet den ikke virker like gjennomarbeidet. Den er deilig befriende i en ellers oppskrifsmessig låtsamling. Men på tross av friere produksjon og slagkraftige tekst er det lett å betvile dens dybde. Det du hører er en metafor som er på høyde med et dikt skrevet av en 14-åring: «You're as safe as a mountain/ But know that I am dynamite». Teksten står frem som banal og formelig ganske klein. Låtens dynamikk og svingende stemninger er likevel fengende og befriende, og gir derfor en nesten pinlig følelse av bare å ville gråte og banne – for «faen, jeg er jo dynamitt!»