Sensur: Tankepoliti eller internetts rengjøringsmopp?

Kan sensur være positivt? Det spørsmålet stiller filmskaper Håvard Fossum seg i dokumentarfilmen «Meet the Censors» (2020). Målet med filmen er å undersøke det omstridte begrepet, og spesielt om den negative konnotasjonen er ufortjent. Spørsmålet er hvorvidt han faktisk avdekker noe, blant makter som heller vil tildekke.

Fra start hopper Fossum rett inn i debatten om eventuell sensurering av høyreekstreme miljøer i Norden. Da spesifikt nynazister. Selv om klipp fra demonstrasjoner ikke inneholder noen fysiske interaksjoner fanger likevel filmskaperen aggressiviteten i budskapene og voldeligheten i stemningen blant nazistene. De uttrykksfulle ansiktene og sinte stemmene blir gjennom klipping bevisst sammenlignet med den rolige responsen til svensk politi. Som seer sitter man igjen med spørsmålet om hvorfor myndigheter tillater ytringen av så hatefulle meninger.

Les også: Hylland Eriksen utforsker smarttelefonenes muligheter og begrensinger i sin nyeste bok. Verden virker mindre, men mye går tapt mellom appene: 2021: En app–odyssé

Men vi blir fort dratt videre til et varmere landskap og introdusert til det krigsherjede Sør-Sudan. Mens man lytter til de problematiske uttalelsene fra militærmakter og statlige ansatte er det åpenbart at sensur står i veien for åpen utveksling av informasjon innad nasjonen. Dette blir poengtert tydeligere da Fossum avslører at han valgte å slette innhold i frykt for å møte på problemer, noe journalistene han snakket med innledningsvis advarte ham mot. Mye av det samme kan blant annet sies om sensur av film i India og restriksjonene påført media i Kina. Selv om nasjonene og typen sensur varierer, forblir inntrykket det samme: sensur går på bekostning av ytringsfrihet.

Det finnes likevel håp. Fossum tar oss videre til en grålig by og inn i det store tyske byråkratiet. Her møter vi menneskene som skal håndheve den nye sensurloven satt til verks for å hindre hatefulle ytringer på internett. Er dette en positiv form for sensur? Vel, det tar ikke lang tid før de kompliserte juridiske prosessene den faktisk setter til verks kommer frem – og intervjuene med byråkratene kan påføre deg lett hodepine så håpløs og ineffektiv som oppgaven deres fremstår. Fossum får frem denne problematikken ved å visualisere det strenge og kronglete tyske statssystemet, opp mot klipp av logikkfattige demonstranter. Om dette er den riktige juridiske retningen å gå i, er den langt fra problemfri, og later egentlig kun til holdningsendring rundt makten tech-giganter som Google og Facebook innehar.

Fikk du med deg denne? #Inspirerende #student #gjør #suksess: Møt studenten bak Afffir­ma­tions

Derfor, i et annet forsøk på å finne et oppløftende eksempel på sensur drar Fossum til kroneksempelet på ytringsfrihet og en fri presse: USA. I kontrast til de sladdede ansiktene og bevoktede svarene resten av dokumentaren er preget av kan klippene av majestetiske velholdne bygg og det tilsynelatende åpne samfunnet vekke håp i selv den største skeptikeren. Men kun innledningsvis. Ferden avdekker heller et tett bevoktet statssystem og den minst transparente nasjonen av dem alle.

Ved dokumentarens ende har du definitivt lært noe nytt, men samtidig vil du ha flere spørsmål enn du startet med. Det er kanskje filmens svakhet, at seeren sitter igjen med monumentale spørsmål om meningsytring og sensurens innflytelse. For hva kan enkeltmennesket gjøre med stygge troll og hatefullt fanteri på internett? Ingen verdens ting. Samtidig får det frem hvor stor og altomfattende problematikken rundt sensur er. Ytringsfrihet er en essensiell del av demokratiet, derav er det ikke overraskende at reguleringen er utfordrende og like divers som verden har blitt. På et vis er det endelige inntrykket også filmens styrke. Det understreker viktigheten av å fortsette og ta del i diskusjonen, umulig som den kanskje virker på avstand.