Folkeopplysning om folkesykdom

I 2010 mottok regissør August B. Hanssen videodagboken til den nå tjueåtte år gamle Ida Storm. Åtte år med rusmisbruk, selvskading og indre demoner ble deretter klippet ned til et timelangt portrett av ei jente med mange dype sår. Resultatet er et unikt innblikk i et følelsesliv mange vil kunne kjenne seg igjen i.

Idas dagbok oppleves virkelig som å lese en privat dagbok. Man blir med Ida på alt fra biltur i 150 km/t til besøk inn og ut av psykiatrisk klinikk. Sakte men sikkert glir man også inn i Idas hode, og den evige kampen mellom angst og håp som foregår der inne. Filmen tar aldri pause. Idas liv raser fram i et voldelig tempo, kun avbrutt av enkelte poetiske filmmontasjer. Disse avbruddene er om mulig enda mer kaotiske enn de virkelige glimtene av Idas liv. Kameraet går under vann, inn i et piano og helt opp i øyne og arr. Av og til tipper kameraarbeidet over i det alt for kunstneriske, men stort sett underbygger montasjene filmens personlige tone på en naturlig måte.

På overflaten virker nok Idas tilværelse veldig fremmed for mange. Likevel er det noe grunnleggende gjenkjennelig i tankene og lengslene hun uttrykker. Ida vil ikke være alene, hun har lyst på et hus ved havet, og hun ønsker å kunne akseptere seg selv. Ved å holde fokuset på mennesket Ida Storm gjør filmen det mulig å identifisere seg med henne. Dette gjør det i sin tur enklere å dele Idas svingninger mellom fortvilelse og hverdagsglede, og hennes håp om å bli bedre.

Det klart beste ved filmen er den fullstendige åpenheten rundt hvordan det er å leve med en psykisk sykdom. Til forskjell fra de mange filmene og tv-seriene som mystifiserer sinnslidelser står Idas dagbok igjen som en opplysende fortelling om en kamp som alt for mange kjemper i stillhet i dag.